FILM: Bully - TeknologiaTeknologia

Hvert eneste år blir 13 millioner barn og unge mobbet i USA. Bully er en dokumentarisk langfilm som forteller historien til noen få av disse mobbeofrene. Gjennom halvannen time blir vi blant annet kjent med Alex, Ja’Maya og Kelby, som forteller hver sin historie om hvordan det er å bli tråkket på over lengre tid. Vi blir også kjent med foreldrene til flere av mobbeofrene, og får presentert hjerteskjærende historier om presset mange unge lever under.

Bully er en viktig film som har som formål å endre unges holdninger og oppførsel, og har dermed amerikanske skoleelever som hovedmålgruppe. Filmen er solid og dens store styrke er at den forteller mange forskjellige historier med ulike utgangspunkt. Mobbing for andres underholdning, mobbing på grunn av seksuell legning, fysiske og psykiske angrep, selvmord og hevn – regissør Lee Hirsch sjonglerer mange historier på en gang. Likevel fungerer det godt og føles verken forvirrende eller unødvendig. Noe av hensikten er nok å få oss til å kjenne oss igjen i minst en av historiene, enten som mobber, offer, pårørende eller stille vitne. Gjennom disse historiene opplever man både triste og provoserende scener som trolig vil bringe frem følelser i selv de kaldeste av hjerter.

Dokumentar kan være en vanskelig sjanger å anmelde, da det ligger noe sant i det narrative og det er mye som ligger utenfor filmskapernes kontroll. Dette betyr likevel ikke at man kan se på hvordan det narrative er satt sammen og hvilke virkemidler som er brukt for å bringe frem budskap og ønskelig tilskuerrespons. Bully spiller på klassiske moralstrukturer hvor ofrene og familiene er ”the good guy”, mens skolen og kommuneansatte er ”the bad guy.” Vinklingen er klart skjev, og det er tydelig at visse skoleinspektører tildeles all skyld, og fremstår som idioter som verken kan eller ønsker å hjelpe de unge. Gode og stabile representanter på hver side av saken kunne bidratt til en mer balansert vinkling, men en kan også se hvordan denne skjevheten kan gjøre filmen lettere fordøyelig for et ungt publikum.

Bully kan også kritiseres for å være svært så amerikanisert i sin form. Det legges stadig opp til følelsesmessige responser, med virkemidler som emosjonell musikk og narrative oppbygninger a la Oprah Winfrey Show og Extreme Makeover: Home Edition. Det skal likevel nevnes at slike ”amerikanske” løsninger er gjort med den hensikt å fange oppmerksomheten til så mange skoleelever som mulig. Dermed kan vi akseptere og forstå de få kritikkverdige elementene filmen har, da den burde bli sett av så mange som mulig. Bully tørr å sette et vanskelig tema på dagsordenen, og gjør det på en svært god måte. Dette er trolig årets viktigste film, og for skoler burde den ha en klar plass på pensumlista. Det er derimot ikke bare elever og unge som har godt av en film som denne. Lærere, politikere, foreldre og de fleste av oss vil trolig bli sjokkerte av å se hva som foregår blant mange av dagens unge.
Ta med deg barn, foreldre, søsken, kjæreste eller venner og diskuter den i etterkant. Dette er en film som virkelig har potensialet til å forandre holdninger og hvordan man oppfører seg mot hverandre.