Det er store forventninger til romturisme. Til nå har den vært begrenset til et snaut titall personer som har betalt i 10 millioners klassen for en kort tur til den internasjonale romstasjonen, ISS. Det er den amerikanske Space Adventure Company som organiserer romturismen, mens det er det russiske Roscosmos som har stått for den praktiske gjennomføringen.
Utvikling av romturisme er krevende og en rekke forutsetninger må være til stede for at den skal få noe omfang å snakke om. Her skal vi se nærmere på tre slike.
Treningsprogrammer er en forutsetning for å kunne delta på romreiser. Det er gjennom mange år utviklet programmer for astronauter. Dette er imidlertid programmer som strekker seg over mange år. Mesteparten av det en astronaut må kunne, vil forhåpentligvis ikke vanlige romturister trenge. Space Adventure Company har utviklet treningsprogrammer for romturister som skal besøke romstasjon og har under utvikling egne treningsprogrammer for spaserturer i rommet. Etter hvert som tilbudene utvikles må nye programmer kunne tilbys. Programmet vil måtte omfatte så vel fysiske og psykiske tester som innlæring av nødvendige ferdigheter. Dette kan gjelde så vel praktiske ferdigheter som psykiske og sosiale. Grundig gjennomgang av hva som venter en deltaker er helt nødvendig samt avklaring av alle juridiske spørsmål knyttet til situasjoner som kan oppstå.
Kostnader er en annen forutsetning. En typisk tur til romstasjonen har kostet om lag 20 millioner dollar. En viktig forutsetning for økt romturisme er derfor redusert pris. En rekke firmaer er i gang med å forsøke å redusere kostnadene. Roscosmos har flere prosjekter for å redusere oppskytningskostnadene gjennom satsning på nye, bedre tilpassede raketter og økt gjenbruk av fartøyer. Dette er nødvendig ikke minst på grunn av forventet konkurranse fra flere private amerikanske bedrifter. De to mest kjente er Virgin Galactic og SpaceX , men en rekke andre private virksomheter som f.eks. Blue Origion og XCOR Aerospace arbeider også med ulike systemer for å bringe folk og utstyr ut i rommet. Gjenbruk av rakettdeler, kapsler og romferger er gjennomgangstema for å få ned kostnadene.
Dersom romturismen blir vellykket vil det også være behov for romstasjoner som er mer tilpasset turismens behov. Det er planer om å etablere egne romhotell. Et nærliggende alternativ er å se nærmere på bruk av den internasjonale romstasjonen ISS når den er forventet avsluttet sin funksjon rundt 2025. De to romstasjonene Skylab og Mir ble begge styrtet inn i jordatmosfæren hvor de i hovedsak brant opp før restene traff bakken i nærheten av Australia. Gjenbruk av romstasjonen kan være et billigere alternativ enn å etablere en helt ny romstasjon
Risiko med reiser i rommet er stor. Helt siden starten har man opplevd dødsulykker. Allerede i 1967 døde både sovjetiske og amerikanske piloter. Senere er særlig ulykkene med romfergene Challenger og Columbia. Det betyr at det har vært dødsulykker både på bakken, under oppskyting, i rommet og under retur og landing. Hver ulykke har ført til forbedringer, men samtidig har målsettingene og utfordringene økt. Romturismen vil naturlig nok begrense seg til velprøvde løsninger samtidig som det alltid vil være et trykk for å bli den første som opplever noe. Skal romturisme få økt omfang må en finne fram til en akseptabel risiko. En større ulykke kan sette utviklingen mange år tilbake. Det man vet forholdsvis lite om foreløpig er langtidsvirkninger av å oppholde seg i rommet. Trolig vil korte turer opp til Karman linjen som grensen til det ytre rom kalles etter hvert kunne skje ganske
trygt, mens turer i bane rundt jorden vil være noe mer utfordrende. Risikoen vil øke dramatisk hvis de innebærer landing og start fra andre himmellegemer.
