Mat for enhver smak dukker opp når Flint drar tilbake til matuniverset han selv har skapt; denne gangen for å ødelegge det på ordentlig.
Flint har fått drømmejobben hos Live Corp, firmaet til hans store idol Chester V. Han ble bokstavelig talt kapret etter og ha satt sin løpske matmaskin ute av spill. Selv om denne ble en stor fiasko, så Chester V potensialet i Flint. Det trodde han i alle fall da han gladelig takket ja til stillingen hos et av verdens hippeste firma.
Den unge oppfinneren Flint og vennene hans er tilbake i oppfølgeren til «Det regner kjøttboller» fra 2009, og nok en gang bevises det at tallet to ikke alltid trenger å være positivt. Filmen mangler en stødig handling, og blir, kort oppsummert, kun en salig suppe av mat, mennesker og forskere. Hvor begynner filmen, og hva handler den egentlig om? Er det en fortsettelse av eneren, eller er det en uavhengig film du kan se uten å ha sett den første?
Jeg tror historien er ment som en fortsettelse, men det gjør ingenting om du ikke har sett eneren. De første ti minuttene av «Det regner kjøttboller 2» går nemlig gjennom den i detalj. Nyskapende, men ikke særlig vellykket. Sekvensen bidrar kun til mer forvirring og en enda tynnere rød tråd.
Persongalleriet i filmen er helt ok, men det er ingen som setter seg som sirup til hukommelsen; som du husker sitater fra, eller imiterer ved senere anledninger. Det er ikke menneskene som skiller seg ut her; det er matningene, den levende maten. Det er fascinerende å se hvordan de har blitt til levende skapninger, og hele matuniverset er både spennende og fargerikt. Dessverre kan ikke en film overleve på fine farger og morsomme matvarer.
Når det gjelder animasjonsfilmer myntet på barn, pleier det som regel også å være en voksen undertone; noe som voksne kan relatere seg til. I «Det regner kjøttboller 2» prøver de, nærmest febrilsk, å bygge viktigheten av vennskap, men mislykkes også på dette punktet. Det hele forsvinner bak for mye som skjer på samme tid.
Du vil nok le i ny og ne hvis du velger å se «Det regner kjøttboller 2» på kino, men i bunn og grunn er det hverken en film jeg må eller ønsker å se igjen, eller som berørte meg på noe som helst vis.
