Romfartøyet Orion sendes nå langt ut i verdensrommet – og håpet er at det skal åpne for kommersielle romferder – også til Mars.

Orion kan bli en enten – eller avgjørelse for romferder. Det er ikke lenge siden en privat rakett eksploderte, og den offentlige entusiasmen er nå i ferd med å kjølne, kan oppskytingen av Orion bli et være eller ikke være for kommersiell romfart og for nærmere utforsking av Mars.

Når flere eksperter i det siste så å si har mistet håpet om en ny pionerinnsats for å utforske rommet, på grunn av kuttene i finansiering og offentlighetens labre interesse, kan Orion være redningen. Når Orion er skutt ut, kan romfartøyet gjenreise håpet om en fornyet innsats for utforskingen av rommet – eller også undergrave ethvert håp fullstendig.

Oppskytingen er en del av NASA’s planer for å se nærmere på mulighetene for at mennesker eller en asteroide kan ilandsettes i 2025, og på Mars i 2030. Planene avhenger i stor grad av tilbakemelding og støtte fra private bedrifter. Om alt går bra, vil i løpet av mindre enn 20 år astronauter forlate jorda ombord på et Orion romfartøy lik det som nå er skutt ut, og forhåpentlig gå i land på Mars.

Romfartøyet er bygd for NASA av Lockheed Martin – et eksempel på private bedrifters bidrag til å utforske rommet. Operasjonen, som kalles Exploration Flight Test-1, vil ikke bare være en test på om fartøyet kan fly skikkelig – for dette kan ordnes med i ettertid – men kan bli en prøve på i hvilken grad private bedrifter er villige til å gå inn med ressurser for å involvere seg i fremtidige romferder.

Antares, et ubemannet forsyningsfartøy som ble konstruert av Orbialt Sciences Corp, eksploderte rett etter å ha blitt skutt opp i oktober. Det var en spektakulær og grusom påminnelse om farene som er forbundet med utforsking av verdensrommet. Den tragiske hendelsen med et Virgin Galactic romfartøy noen uker senere, ble en ytterligere bekreftelse på farene og utfordringene i forbindelse med kommersiell romfart.

Det nylige Rosetta-prosjektet som ble ledet av European Space Agency, kan ha fornyet interessen for utforskingen av verdensrommet, men eksplosjonen av Antares på sin side ha ødelagt håpet om at private interesser er villige til å involvere seg.

Romkapselen vil gjøre to runder rundt jorda, omtrent 580 mil over jordoverflaten – noe som er femten ganger høyere enn den internasjonale romstasjonen.

Tilbakekomsten til jorda

Orion vil så vende tilbake til jorda med en fart på ca 28 000 kilometer i timen. Det er i denne fasen Orion vil vise om den holder mål, for å se om det store varmeskjoldet – som er det største som noensinne er konstruert – vil være i stand til å takle temperaturer som går opp i 2 205 000 grader Celcius.

Romkapselen blir utstyrt med 1000 ulike sensorer som måler trykket i kabinen, temperaturer og akselerasjon. Sensorene vil fortelle ingeniørene om mennesker er i stand til å utholde forholdene i kapselen, og om det skal legges til rette for en bemannet ekspedisjon.

Testen vil også innbefatte om nødsystemet fungerer i tilfelle mennesker må forlate oppskytingen dersom noe går galt. Etter testoppskytingen vil Orion lande i Stillehavet, ca 100 mil vest for San Diego.

Disse enkelttestene er allerede utført under kontrollerte forhold, men i en reell situasjon må alle de ulike forutsetningene fungere sammen.

Forventningene hos dem som står bak programmet er at testene vil bestå sin prøve i forhold til det designet som foreligger, uttaler lederen av programmet, Larry Price, og at større revisjoner ikke vil være nødvendig. De første dataene fra romkapselen vil bli tilgjengelige så snart romkapselen er tilbake på jorda, mer dyptgående analytisk informasjon vil være tilgjengelig for forskerne et par måneder etter.

Konstruksjonen av et fartøy som også kan bemannes av mennesker, er allerede i gang, og det er forventet at fartøyet vil bli ferdiggjort i løpet av neste år. Mer enn halvparten av de som står bak programmet jobber allerede med en oppskyting i 2017 eller 2018, opplyser Price. Fortsatt gjenstår det utfordringer som må løses, blant annet spørsmålet om fartøyet er i stand til å bevares godt nok.

”Forholdene på åpent hav er et hasardiøst prosjekt i seg selv”, sier Jeremy Graeber som har ansvaret for gjenvinningen. ”I utgangspunktet skulle ikke testfartøyet by på vesentlige trusler for teamet som skal innhente dataene fra ferden, men det er en testflyvning, og det er systemer vi ennå ikke vet om virker hundre prosent etter at de har krasjlandet i sjøen”.

“Vi stoler på at alt er i skjønneste orden, men vi er forberedt på at det kan være forhold vi ikke helt har oversikten over og som kan gi oss utfordringer”.

Med verdens øyne rettet mot seg

Lockheed har holdt på med sin virksomhet innen luftfart i over hundre år, men inntredenen på det kommersielle markedet er av langt nyere dato. De grunnleggende motivene er imidlertid ikke så langt fra hverandre. ”Vi er et kommersielt konsern med forpliktelser overfor våre aksjeeiere”, sier Price. ”Vi driver i forhold til hva som er mulig, ønsket om å møte de forventningene som stilles oss, til kostnadsstyring, fremdrift og teknisk kvalitet”.

Ved å gi kontrakter til underleverandører i det kommersielle markedet, frigir NASA tid til å utforske alternative prosjekter og oppdrag. De kan blant annet se etter mer utfordrende prosjekter, som å utforske dybden i verdensrommet og utføre andre typer forskningsoppdrag.

Som et eksempel på den økende viktigheten av at NASA involverer seg, er muligheten for at det kan oppstå uventede situasjoner ute i verdensrommet – om noe skulle gå galt under et slikt oppdrag, vil ikke de som befinner seg ombord kunne vende tilbake før om flere timer, kanskje dager, uker og måneder.

Under romferder som dette, er det viktig å ha NASA og deres samlede ressurser og ekspertise om bord. Men når det gjelder andre typer prosjekter som med Orion-ekspedisjonen, kan privat sektor sikre at finansiering og fremdrift blir holdt innenfor rammene, samtidig som det blir en felles innsats for å gjøre oppdraget til en suksess.