Artikkel original skrevet av Torgeir Berg, med tillatelse for republisering.
I følge navnet til den virtuelle verdenen, Second life, er filosofien at du skal kunne glemme den virkelige verden et øyeblikk og bruke tid og penger i en annen. Second life ble lansert i 2003 og har siden den gang ikke akkurat tatt av, men blitt en av mange hang-out-er for eskapister og kåte menn. Til tross for anti-klimakset, har IBM brukt det til konferanser, og Armani flyttet inn og åpnet butikk der, så noe må jo ha skjedd siden den gang?
Istedenfor å lese meg grønn om Second life på utallige forumer og wikipedia, bestemte jeg meg for å dra på besøk dit og se meg om. Vel, litt research har jeg gjort; det viste seg at folk flest ikke ønsker å treffe andre fremmede bare for å treffe dem. Uten et slags konsept, som f. eks World ofWarcraft, hvor man faktisk kan gjøre noe sammens, ble det bare en tøysete lekestue i noen timer. Eller ble det?!
Av Teknologias utsendte: Torgeir Lanley
Second Life.
En bizarr og utrolig vakker verden
Du store alpakka ble jeg overrasket, denne verdenen er alt annet enn kjedelig! Og tro meg, undertegnede, når jeg sier at denne type spill ligger nederst på min liste, jeg ble overrasket. La meg begynne med begynnelsen. Det første som møtte meg var en tom plass, som en øde øy. Det eneste jeg hørte var et uendelig sus i det fjerne som bare forsterket følelsen av å være helt alene. Det var ingen rundt meg untatt endel menneskeskapte objekter, sandstrender og merkelige datastyrte vesener. Etter en stunds utforskning finner jeg etterhvert ut hvordan jeg kan komme meg omkring. På kartet fant jeg hundrevis av plasser å besøke. Ved å trykke på “teleport”, zappet simulatoren meg dit jeg ville, zap! Første plassen er en totalt øde øy, med gress og en vulkan, jeg hoppet nedi vulkanen og datt langt avgårde, der var det bare vann, så jeg trykte på flyveknappen og fløy ut. Deretter zappet jeg meg til en ny øy, hvor det også var tomt, dette var derimot en plass med kunstverk overalt, en gedigen grønn scene med forsterkere, mikrofon og sanganlegg. Men også der var det ikke en sjel. Direkte creepy var det, kun vindsus og spøkelser. Nå zappet jeg mer uvilkårlig.
Venna, min avatar finner sitt hjem
denne gang havnet jeg på noe som liknet en havneby fra 1700-tallet, med trebåter, slott og staselige trebyggverk overalt. Også denne plassen virket folketom. Sålangt er følelsen av å besøke forlatte byer ganske tilstede. Midt i byen finner jeg en bjelle, ved å trykke på denne, aktivisertes den. Et kraftig kim, som brøt stillheten, lød en 4-5 ganger. Et popup-vindu kan bekrefte at denne bjellen brukes til å tilkalle oppmerksomhet til eieren av landsbyen, og ganske riktig, bak meg står en ridderaktig mann, med langt krøllet hår og skjegg, sverd og brynje, mye større en min patetiske avatar. Hva i all verdens navn og rike hadde jeg rota meg borti? Etter å ha hilst på mannen, introduserer jeg mitt ærende, å skrive en artikkel om Sl, hva det dreier seg om, og hvilken framtid konseptet har.
Hvordan er det å leve i en virtuell verden? (Ill. Teknologia.no)
Han tar meg med til bryggen og viser meg hva jeg trenger for å være der, det viser seg nemlig at jeg har havnet midt oppi et rollespill kalt Gor; basert på en enormt stor sciencs-fiction-bokserie. Etter å ha fått både det ene og andre, og blitt enig om at jeg er en nybegynner, tar han meg med til sin residens, et svært vakkert hus, med en diger bålplass i midten. Det henger bilder av middelalder-ikoner på veggene, og håndsydde tepper dekker deler av inngangen. Jeg må bare si at atmosfæren på denne øya bergtok meg fullstendig. Vel inne legger jeg merke til to nakne svært vakre kvinner som sitter på gulvet bakbundet, en annen sitter også rundt bålplassen, han har langt slitent hår, og svarte klær. Terry, han jeg først traff, ber meg sitte ned på en av putene rundt bålplassen. Det viser seg at de to nakne kvinnene også er rollespillere, og når jeg spørr Terry om det sier han “Well, this IS intense roleplay..” Det første som slår meg er at dette er et perversitetens rike, hvilken glede kan man vel få av spille en bakbundet naken kvinne, med oppgave å bare sitte der hele dagen? Men feil skulle jeg ta.
Vi blir enig om å legge opp til et intervju, noe jeg egentlig ikke var forberedt på, men Terry viser seg å være en svært velartikulert og hyggelig mann, som lett kan forklare hva som rører seg i Sl.
World of Gorcraft
Jeg begynner intervjuet med å snakke om mulighetene i Sl, men Terry sier at å spørre om hva man kan og ikke kan i Sl, er et pompøst spørsmål, Second life is business, sier han. Second life har en økonomi basert på falske såvel som ekte penger. Plassen han har kjøpt, betalte han og noen kompiser 1000$ for, og for dette får de en enorm tumleplass, området har de brukt år på å utvikle, og de er enda ikke ferdig. Gor, som er deres idè om Second life, er pinlig nøyaktig basert på bøkene sier han, og legger til at reglene i spillet er likt Wow, bare langt mer kompleks og selvstyrt. Det finnes også verdener basert på Star wars, og noe annet jeg ikke husker navnet på, men det er obskurt og vakkert, og jeg skjønner nå hvorfor folk velger denne verdenen fremfor den dvaske, grå virkeligheten. Jeg spør om han kan vise meg hvordan kampsystemet virker, hvordan man kan ta skade og hva som skjer når man dør. Han reiser seg opp og ber en av slave-jentene reise seg. Han trekker et sverd og hugger henne ned i bakken. slik, svarer Terry, kvinnen ligger på gulvet, og et bur som består av tekst omfanger henne, Unconscious, står det. Terry påpeker at hun bare er nesten død, men demonstrasjonen virket. Jenta sier at energien sakte men sikkert kommer tilbake. Etterpå setter hun seg ned attmed sin mester og tier stille, for det er det slaver gjør.
Second Life "in-game" skjermdump.
Jeg spørr henne om hva hun syns om å være fanget, men får ikke noe svar. Terry ler, og sier at hun sier ifra på sin måte når spørsmålene blir for pinlig. Jeg titter ut av vinduet, det har blitt helt mørkt, himmelen er dekt av stjerner og sjøen er rolig. Utenfor kommer det flere folk, en mann kommer inn, også en kriger, han sier hei, henter en slave og går igjen. Montro hva de skal? Hva vil så Terry gjøre om han ble fanget? Vel, sier han, hvis jeg ble slave og måtte jobbe i saltminene, ville jeg antageligvis spille med, og planlegge en flukt. Jeg spørr Terry om fremtiden til SL, hva de har i vente og hvordan han tror grafikk-kvaliteten vil utarte seg, akkurat nå er Sl utdatert med veldig grov polygon-grafikk. Terry mener fremtiden til Sl ligger i måten Sl vil utvikle seg som 3d-websites, dvs. sider som utarter seg totalt i 3d og vil ligne på Sl, bare svært mye bedre grafikkmessig. Han har veldig greie på dette, og jeg klarer desverre ikke å følge han, men det jeg forsto var at etterhvert vil man kunne teleportere seg fra en side til en annen, og da kan man tenke seg hvor stor denne verdenen kommer til å bli, antagelig større enn jordas overflateareal? Et veldig spennende konsept, som innebærer langt større verdener, muligens en verden du ikke vil klare å utforske iløpet av din levetid. Dette virker iallefall å være målet.
Som turist i Sl snappet jeg bilder i Gor totalt uhemmet som bare turister kan. Jeg spørr Terry om jeg kan ta et bilde i stua hans? Men får raskt svar at det kan jeg faktisk ikke! Innholdet i Gor er ekslusivt og inneholder dessuten genuine id-er som kan gjenkjennes av mange, det viser seg at plassen jeg har kommet til har en ganske fantastisk historie, konseptet bak Sl er bygget opp rundt konsepter som startet med bl. annet Gor-universet. Mange byggestener i Sl har sitt opphav her, og folkene jeg prater med kjenner vedlikeholderne av selve SL. Men vi blir enig om arrangere et bilde av Terry på utsiden, “just dont picture any of the slaves , ok?”. Jeg takker for meg og forteller Terry at jeg vil komme tilbake en dag med gjengjeld til gjestefriheten og informasjonen. Dont mention it, sier han. Jeg har fått min første venn på lista og zapper videre.
Terry (øverst i trappa) fremfor seiersmonumentet i Venna, landsbyen han har skapt bit for bit for å ta del i det sykt store rollespillet Gor.
Å være i Second life, inni en genuin rollespill-verden basert på science-fiction-bøker fra 60-tallet, for å intervjue en ridder i hans egen landsby, er en veldig, veldig bizzar opplevelse. Jeg kan sverge på at jeg har vært i en annen dimensjon.
Etter intervjuet, dro jeg på en liten tokt ut i det ukjente igjen, denne gang havnet jeg på nok en sydhavsøy, full av amerikanere som festet som bare amerikanere kan. Jeg sitter under en åpen låve litt unna støyen attmed en avslått avatar-babe som sitter å drikker seg ihjel på digital hjembrent, og betrakter en gedigen ufo som daler ned fra himmelen. Folkene, som har samlet seg på kaia, betaler litt for å komme inn i ufoen for å sitte på opp mot det digitale himmeltaket. I det jeg reiser meg for å gå, snur jeg meg og treffer to iskalde øyne som sitter å ser på meg. Jeg kan sverge på at de lever, øynene vil meg noe, det er den avslåtte avataren. Jeg kobler av.
