Stephen lever et stille og rolig liv, helt uten store eventyr og heftige utskeielser. Siden han mistet sin bror da han var 15 år, har han aldri helt turt å leve. Overraskende nok hiver han seg ut i en skoleoppgave som omhandler frykt. Idéen er det den litt mer vågale Quaid som står bak, og med på laget får de også Stephens venninne, Cheryl.
Trioen filmer et vidt spekter av mennesker mens de spør dem om deres innerste, dypeste frykt. Selv om de får mange mørke hemmeligheter, er ikke Quaid fornøyd. Han vil gå lengre. Han vil se personer møte sin verste frykt; stirre «beistet» i hvitøyet, for så og enten gå seirende eller tapende ut av kampen. Han tyr til groteske metoder som påfører «ofrene» et umenneskelig psykisk press. Vil han til slutt kunne avslutte prosjektet, og vil han selv kunne stirre sin egen frykt i hvitøyet?
Dread er en naken og rå film. Jeg vil ikke si at den er særlig skummel, selv om den muligens vil få hjertet til å hoppe ved enkelte scener. Den er strippet for alle skrekkfilmtrekk, noe som gjør den til en film som ikke ligner på noe jeg har sett før. Nå ser jeg riktignok gode sammenligninger med for eksempel Saw-filmene eller Hostel, men Dread har noe mer. Den har også den psykiske terroren. Den spiller ikke bare på blod og gørr, men også på menneskers tanker og følelser. Vi får se hva som skal til for at mennesker bryter barrierene og grensene de har satt for seg selv. Dessuten følger vi en Quaids personlige forandring fra passe normal til rav ruskende gal.
Konklusjonen er at Dread ikke er som alle andre skrekkfilmer, og det største plusset er at den ikke ligner på alle andre «nå går jeg rundt og tar livet av folk i 90 minutter, helt uten mening»-skrekkfilmer. Dread har det lille ekstra.
INFO OM FILMEN: Originaltittel:Dread Regissør: Anthony DiBlasi Produksjonsår: 2009 Lengde: 108 min Sjanger: Horror/Thriller Skuespillere: Jackson Rathbone, Shaun Evans, Hanne Steen, Laura Donnelly, Jonathan Readwin Tagline: «Your time will come.»
