Av scenarioer som har blitt lansert om framtiden, må Kurzweils’ prediksjoner være noe av de mest skremmende og fantastiske. «Singularitet» er et begrep Kurzweil har lånt fra fysikken, som beskriver et teoretisk punkt når man nærmer seg et sort hull, hvor gravitasjonen er så sterk at masse, tid og rom ikke kan unnslippe kreftene av det sorte hullet. Kurzweil bruker begrepet som et punkt i tiden hvor menneskeheten og teknologien fusjonerer, og danner et nytt «vesen», eller «vesener» om du vil. Dette skjer angivelig når kunstig intelligens oppstår i fusjonen mellom biologisk liv og nanocomputere, sier forfatteren, oppfinneren, vitenskapsmannen og musikeren Raymond Kurzweil.
Og det er ikke lenge til; allerede før 2030 vil menneskeheten ha muligheten til å modifisere sine kapasiteter gjennom å endre sin genetiske kode, og bruke maskinell intelligens for å forbedre sin egen.
Allerede begynt
Man kan bli framtidsdystopiker av mindre. Mannen har blitt kalt genial og gal, men Kurzweil påpeker at mange av eksemplene han predikerer er i støpeskjeen allerede idag. Personer som før var blinde, kan nå se pga hjerneimplantater som oversetter digitale signaler fra et kamera til hjernen. Små databrikker i hjernene til alzheimer-pasienter erstatter ødelagte deler av hjernen for å gjenoppta hjernens funksjoner. Kan konsekvensen av dette bli at vi kan ekspandere våre kapasiteter? Ja, sier Kurzweil. Et sted inn i fremtiden vil en større andel av våre kapasiteter være mer avhengig av nanocomputere enn vår egen biologiske hjerne. Utviklingen er ifølge ham, uunngåelig.
Moores Law
Dette er ideer som tidligere har vært manifestert i Sci Fi-universet, som f.eks den psykopatiske Hal, i «2001 en romodysse'». Og kanskje er det i det universet disse ideene hører hjemme? For Kurzweil er det høyst reelt – årsaken er markedskreftene og «Moores law». «Moores law» sier at antallet transistorer som kan bli plassert i en integrert krets dobles hver 18 mnd, og betyr i praksis at vi får mindre og mindre prosessorer som kan gjøre mer og mer, billigere og billigere, med høyere effektivitet. Andre teknologier som følger Moores law, er antall pixler på kameraer, prosessorhastighet og minnekapasitet.
Til stede overalt
Ser vi på utviklingen i retrospekt, ser vi at «Moores law» oppfylles til gangs, og fungerer som en selvoppfyllende profeti for bransjen. Dette kaller Kurzweil „The law of accelerated returns“, hvor teknologi som allerede eksisterer, blir brukt til å videreutvikle ny teknologi. Ifølge Kurzweil kulminerer dette om ikke lenge i at den eksponentielle veksten snart er vertikal, i computere bygget med nanoteknologi. En teknologi som allerede var testet i 2001, hvor ett enkelt elektron ble brukt som switch i en uhyre liten transistor. Dette vil føre til computere som er så små og kraftige at de praktisk talt kan være tilstede overalt: I klær, sko, …ja tilmed i blodstrømmen. En kubikkcentimeter med nanocomputer skal visstnok inneholde hundre millioner flere mulige koblinger en en menneskelig hjerne. Er dette noe vi bør se fram til?
Kritisk professor
Det er på tide å sette bremsene. Prediksjoner om framtiden har det til felles at de svært sjeldent er riktige. Utviklingen tar ofte en annen retning enn først tenkt, og ting som virker for utrolige til å være sanne er som regel det.. En av Kurzweil største kritikere var avdøde Jens Weizenbaum, professor i informasjonsteknologi ved MIT, og en pioneer i forskningsarbeidet på kunstig intelligens. Han påpeker i dokumentarfilmen «Plug and Pray» at datateknologien kun effektiviserer og fjerner en rekke kjedelige elementer fra våre liv, samtidig som den forsterker allerede eksisterende menneskelig atferd, og må derfor behandles med varsomhet. Weizenbaum poengterte at selv om kunstig intelligens kan være mulig, må den aldri få kunne ta beslutninger på vegne av mennesker, for den vil mangle menneskelige kvaliteter som medfølelse og visdom. Og selv om den kan teoretisk sett være mulig, er vi fremdeles milevis unna noe som likner likner intelligensen til biologisk liv. Weizenbaums argumentasjon er todelt: Han mener at Kurzweils prediksjon er feil, singulariteten oppstår ikke innen 2030, og den kunstige intelligensen som vi klarer å skape, vil mangle alle kvalitetene som biologisk liv har.
«Det harde problem»
Kurzweils fantastiske prediksjon kan ha flere skjær i sjøen. «Det harde problem» er kjent i nevrovitenskapen som et av de evige spørsmål hvor vi engang ikke kan begynne å formulere et svar. «Det harde problem» er å forklare hvordan hjernen kan tolke elektriske impulser til opplevelsen av et sanseinntrykk, som f.eks lukten av jordbær, eller forskjellen på farger. Kurzweil lener seg på en stor mengde anerkjent vitenskap, som omfatter navn som filosofen Daniel Dennet, lingvisten Noam Chomsky og nevrovitenskapsmannen Antonio Damasio. Det teoretiseres med at hjernens funksjoner i prinsippet kan reduseres til et intrikat sett med elektriske impulser og antakelsen er at det samme nettverket bør kunne repliseres i et annet system, som på en eller annen måte danner det vi kaller «bevisstheten».
Løser problemet selv
Kurzweil lanserer ikke en forklaring på hvordan dette skjer, men mener det heller ikke er nødvendig: Når nanocomputerne er tilstrekkelig integrert med nervecellene i hjernene våre, vil de begynne å imitere dem og fungere som dem. Det er altså ikke behov for å løse «det harde problem». Maskinene vil finne ut av det selv.
