Jeg er Captain Shepard, og skal slik jeg har forstått det, beskytte jorden mot en tilnærmet uovervinnelig trussel. Muligens i likhet med andre spill i samme sjanger, og forsåvidt også i tidligere versjoner av spillet. For å mestre dette må det diplomati og en rekke farefulle oppdrag til.
Du kan velge tre moduser; actionfylt, rollespill eller blanding av de to. Jeg valgte blandingen og angrer ikke på det.
Uvante kontroller
Det første jeg tenkte da jeg begynte å spille var at spillselskapene burde bli enige om en felles konfigurasjon av spillkontrollene. I motsetning til i Call of Duty: Modern Warfare 2, hvor du løper med å holde R3 nede, løper du med X, som gjør at du må slippe tommelen av R3. Du kan dermed løpe rundt et hjørne uten at du klarer å se den veien du løper, rett i gapet på monster med pukkelrygg. Muligens kan dette tilpasses, men jeg lot det være.
Dine valg utgjør en forskjell
Ukjent med rollespill-sjangeren som jeg er, forsto jeg raskt at det spesielle med Mass Effect-serien er hvordan dine valg tidlig og underveis i spillet får konsekvenser senere. Mennesker og vesener du hjelper, eller gjør til dine fiender, kan hjelpe eller motarbeide deg senere i spillet. Dette gjør at valgene du gjør som Shepard, føles som dine, og gjør eierskapet til konsekvenser til ekte følelser.
Det var ganske vondt å se sønnen til Generalen med bein-ansiktet, døde for å redde livet til alle sammen, etter jeg hadde motivert ham til å gjøre nettopp det. Det er klart, han hadde nok gjort det uansett, med eller uten min pep talk, men illusjonen det gir, at jeg påvirket det, gir spillet en dimensjon jeg for eksempel ikke opplevde i MW2. Noen ganger dukker det opp drømmesekvenser av en liten gutt som løper i en skog som brenner. Foreløpig skjønner jeg fint lite av denne.
WWCSD?
Jeg sitter med følelsen av at galaksen, ja hele universet avhenger av meg, og bare meg, og frykten for de altetende robotbillene, den er altoverskyggende. Det er en fin følelse. Jeg hurtigsaver for harde livet. Etter noen timers spilling, føler jeg et nært slektskap til Capt.Shepard. Hans uovertrufne moral, og heltemot inspirerer meg. Ser jeg noen er i ferd med å bli påkjørt av bussen, tenker jeg: What would Cpt Shepard do?
Hverdagen ombord
Jeg vandrer ofte rundt i romskipet Normandy, for å se på grafikken. Påse at alt er i orden, småprate med personellet. Det fører riktig nok til et bedre «rykte» og økt «karisma», men jeg gjør det også litt fordi det er hyggelig. Så kan man gå bort til Starview-dekket og observere ut i universet. Og her er jeg i mitt store, men likevel lille skip. Så kan jeg sitte i biblioteket og lese litt om bakgrunnsinformasjonen om de forskjellige planetene, og romvesene. Så stjernen har tre måner? Jøss, hvem skulle tro det? Må jeg mate fiskene i akvariet snart?
Adrenalinkick
Det er mye skyting, mange oppdrag. Det er nødvendig. Du trengs. Adrenalinet pumper. Du bygger erfaring, du tar med ulike crew-medlemmer på oppdrag. Du tenker at James kanskje blir sur hvis han ikke får være med på dette oppdraget, i motsetning til EDI, den kvinnelige roboten som tross alt ikke har følelser. Hun kan du svike gang på gang. Stakkars, hun skjønner det jo ikke.
Uansett, det blåser på toppen. Tøffe valg, heroiske dåder. Men når stormen har lagt seg, da kryper de frem, galaksens kvinner legger merke til deg, og du får det ene obskøne tilbudet etter det andre. Om du foretrekker blå-aliens med pølsehår, geeky jentenerder som slår deg i sjakk, eller flørtende nyhetsreportere; de vil ha deg. Det er klart, som kommandør på galaksens eneste håp, kan du ikke la gravitasjonskreftene dra deg ned med hvem som helst. Det blir spennende å se om disse valgene får noen mass-effect senere. Kanskje en ellevill catfight mellom ledermatriarkene hos to romvesenraser fører til jordens undergang? Gjør du en Asari gravid, og hun kommer med en liten blå en i armkroken? Hvem vet?
Spillet er fantastisk, og hvis du sliter litt med et oppdrag, kan du bare gå ut i multiplayermodus og trene litt, før du drar tilbake og knuser Cerberusene.
Det er ikke lenge før jeg skal føre det endelige slaget mot «The reapers», men før det, er det aliens å skyte, avtaler som må holdes, diplomater som må smøres, damer å holde varme. Men før det;
ta deg en drink på føderasjonens egen disco, veldig kult der. Så kan du le av sjekketriksene til den beinskjøre piloten din.
