Sosiale medier er over alt, i alle format, alltid. (Foto: Wikimedia Commons)
Sosiale nettverk er noe de aller fleste unge mennesker i dag har en mening om. Enten er det en svært sentral del av livet, eller – hos et fåtall – en trend det går sport i å holde seg unna.
Det skrives mye i norske og internasjonale medier om hvordan moderne mennesker i dag må mestre både den sosiale, virkelige hverdagen og den virtuelle internett-verdenen på sosiale nettverk som Facebook, LinkedIn og Twitter.
Enkelte fremmer dette nærmest som et absolutt krav, ikke bare et gode. Er du ikke til stede, i den grad andre mennesker ser deg, på slike virtuelle sosiale plattformer, er du ikke sosial vellykket. Men er dette virkelig tilfellet?
Vi i Teknologia har den siste tiden skrevet flere artikler om det å avstå fra sosiale medier.
NRK-journalist Erik Waatland kunne i en tidligere artikkel fortelle om hvordan han følte en økning i livskvalitet ved å avstå fra internett – i sin helhet.
Dette er kanskje urealistisk for mange, men det finnes mye lesestoff omkring dette fenomenet: en «avholdsholdning» til internett kan, i noen grad, føre til økt livskvalitet.
Enorm påvirkningskraft
Siste halvdel av forrige tiår så en enorm oppblomstring i bruk av sosiale nettverk som Facebook. I dag brukes tjenesten av over halvparten av Norges befolkning og ca. én milliard mennesker på verdensbasis.
At disse sosiale nettverkene – la oss holde oss til denne definisjonen – har en voldsom tiltrekningskraft og en «låsende» effekt på mennesker, hersker det liten tvil om.
Ifølge analysebyrået Nielsen Social Media Report bruker personer i snitt 20 prosent av onlinetiden sin på sosiale nettverk på datamaskinen og 30 prosent på mobiltelefonen og nettbrett.
Det vi også vet er at vi alle kjenner enkelte mennesker som velger å avstå fra slike sosiale nettverk i sin helhet.
For oss andre oppfattes dette som spesielt, så lenge det ikke er snakk om eldre eller godt voksne mennesker (som for ordens skyld er unnskyldt fra denne artikkelen).
Våre tanker går straks til hvordan vi ikke lenger får stadige oppdateringer fra disse menneskene sine liv; hvordan vi ikke lenger vi «kjenner» dem i samme grad. Samtidig vet vi at dette er personlige valg – gjerne også vel begrunnede valg. Man kaster ikke kron og mynt; det er her snakk om selvstendige beslutninger. Og ikke av helt ubetydelig art, heller.
Men er det da også rimelig å anta at, på grunn av mangelen på denne virtuelle forbindelsen, disse menneskene opplever en reduksjon i livskvaliteten? At det kan sammenlignes med tap av basale behov?
Jo, dersom dette har en påvirkning på det sosiale liv i sin helhet – generelt – vil dette kunne være en rimelig antagelse.
Symbol på mestring?
Når vi nå beveger oss over til baksiden av ideen jeg fremmet ovenfor, kan det være fornuftig å spørre om det er en selvfølge at fravær i sosiale nettverk nødvendigvis påvirker ens evne til å mestre det sosiale liv anno 2013?
Kan det ikke være like rimelig at disse menneskene gjør det av helt andre enn prinsipielle årsaker? Å nedsette et prinsipp som «åpenbart» skader ditt sosiale liv vil jo kunne virke mot sin hensikt, selv om det sikkert også fins eksempler på dette.
Derfor kan vi også anta at det er nettopp behovet for en ekstra dimensjon som er fraværende. Kanskje disse menneskene er tilfredse med sitt sosiale liv, og iallfall ikke vil tillate inntoget av nye virtuelle plattformer å endre deres væremåte.
Kanskje kommer sosial mestring inn i bildet. Sosial mestring er totalt og helt ubestridt opp til hvert enkelt menneskes egen idé av hva de ønsker å oppnå. Det er umulig å sette en standard for hva som kjennetegner sosial mestring. Men at det er en individuell sak kan vi si med stor sikkerhet.
Derfor kan fravær av deltakelse i sosiale nettverk være et symbol på individuell mestring – og ikke nødvendigvis det motsatte.
