Det er noe som ikke føles helt riktig når scener satt til 1920-tallet akkompagneres av Jay Z og Fergie, skriver Teknologias filmanmelder. Foto: THe Great Gatsby
Hvem er Jay Gatsby?
I filmatiseringen av F. Scott Fitzgeralds klassiske bok møter vi Nick Carraway, en alkoholisert første verdenskrigsveteran og tidligere Yale-student.
Han har oppsøkt hjelp hos en lege, som oppfordrer Nick til å skrive ned sin historie. Historien starter rett etter Nick har kommet hjem fra første verdenskrig og flytter til den fiktive småbyen West Egg på Long Island. Han har fått seg jobb som aksjemegler i New York.
Rett over bukten bor hans kusine Daisy Buchanan med sin mann Tom som er arving av en enorm formue. Nicks nabo er den mystiske rikingen Jay Gatsby som regelmessig arrangerer overdådige fester.
Han har et godt øye for Daisy. Deres historier blir gradvis vevd sammen og det oppstår intriger. Gjennom Nick fortelles historien om 1920-tallets dekadanse, dobbeltmoral og kriminalitet.
Baz Luhrmann har tidligere regissert estetisk pene filmer som Romeo + Julie og Moulin Rouge. I The Great Gatsby er heller ingen ting spart på når det kommer til det visuelle.
Jeg var kritisk til at dramaet skulle filmes i 3D, men til min overaskelse fungerte det svært godt. Filmen har noen av de vakreste scenene jeg har sett på lerret på veldig lenge. Problemet med det er at det visuelle blir viktigere enn historien som skal fortelles.
Oppbygningen blir for lang. Luhrmann velger for eksempel å ha en rekke lengre festscener som ser bra ut, men som ikke driver historien videre. Dette gjør igjen at filmens klimaks føles alt for kort. Filmen blir etterhvert repeterende og mister sitt momentum.
Luhrmann har på musikksiden gjort noen utradisjonelle valg. Musikken består i all hovedsak av moderne hip hop- og poplåter. Og noen av sangene fungerer svært godt. Florence Welchs og Lana Del Reys sanger passer svært godt inn i filmen. Men til tider blir musikken mer distraherende enn stemningskapende. Det er noe som ikke føles helt riktig når scener satt til 1920-tallet akkompagneres av Jay Z og Fergie.
Skuespillerprestasjonene er svært varierende. Tobey Maguire spiller en ledende rolle som Nick Carraway. Han fungerer bra som forteller, men han overbeviser ikke foran kamera. Maguire virker til tider utilpass i rollen. Carey Mulligan og Joel Edgerton spiller det kyniske sosietetsparet Daisy og Tom Buchanan. De mestrer rollene greit, på tross av at de til tider overspiller.
Leonardo DiCaprio er den eneste skuespilleren som virkelig skiller seg ut. I filmen spiller han den mystiske Jay Gatsby. Gatsby er både en selvsikker gentleman og en mann som sliter med komplekser. DiCaprio har tidligere vist at han behersker begge disse sidene, og denne filmen er intet unntak. Han tilfører filmen et driv som hadde vært vanskelig for de fleste skuespillere å prestere.
Tidligere forsøk på å filmatisere The Great Gatsby har vært mislykkede. Denne filmen kommer til å gjøre det bra på norske kinoer, men den når aldri sitt fulle potensial. Den preges av det enorme arbeidet som har blitt lagt ned i det visuelle. Det gjør at filmen i for stor grad appellerer til øyet, ikke til intellektet.
