Vi befinner oss i fremtiden, hvor menneskerasen har hatt 50 år på å bygge seg opp igjen etter seieren over den utenomjordiske rasen Formics. Den gangen hadde de mye flaks. For mye flaks.
Derfor har de brukt de siste 50 årene på å trene barn i taktisk krigsføring, slik at de kan være forberedt hvis det skulle bryte ut en ny krig. Hvorfor barn? Jo, fordi barn klarer å bearbeide store mengder informasjon raskere enn voksne. Det er kun de beste av de beste som får være med i programmet, og gjennom dataspill, leker og manipulasjon må de bevise at de er gode nok.
Vi følger Ender Wiggin som er den flinkeste i sin klasse, men som er langt i fra populær. I familien sin er han den mest usannsynlig helten, men lederen av det internasjonale militæret ser talentet hans. Gjennom genial taktikkføring klarer han å skaffe respekt hos medelever, vinne kamper, tenke langsiktig og bli forfremmet. Ledelsen er overbevist om han er den rette til å styre et angrep mot fiendens stadig voksende hær. Men rekker han å bli klar i tide?
Min største frykt for Ender’s Game var at hovedkarakteren skulle bli usympatisk og at handlingen ville bli svært forutsigbar. Joda, gjennom store deler av filmen føler jeg meg ganske så sikker på hvordan det skal ende, og jeg forventer verken overraskelser eller noe sjokkfaktor. Likevel opplevde jeg øyeblikk hvor jeg faktisk ikke forsto twisten før det ble ekstremt tydelig. For min del var det nettopp denne overraskelsen som løftet hele filmopplevelsen.
I tillegg var jeg positivt overrasket over Ender Wiggins. Karakteren er kompleks og lett å like, mye på grunn av Asa Butterfield sin gode skuespillerprestasjon. Dessverre føler man ikke samme forhold til de andre karakterene. En av filmens største svakheter er at for mange karakterer blir introdusert, uten at vi blir ordentlig kjent med dem eller skjønner hensikten deres. Hvor blir det av Viola Davis sin karakter? Det føles som om hun plutselig forsvinner uten at vi får en god forklaring på hvorfor.
Det som gjør Ender’s Game verdt å se er filmens toppunkt og twist. Uten å røpe for mye vil jeg nesten påstå at dette øyeblikket alene gjør det verdt å holde ut gjennom den tidvis tomme handlingen som tar deg dit. Det skal likevel nevnes at de 15 minuttene som følger, fremstår som unødvendige og tidvis latterlige. De middelmådige spesialeffektene i disse scenene hjelper heller ikke. Takk og lov er det visuelle sterkere i resten av filmen, og det hele blir overraskende underholdende.
