En god idè, men klippinga gjør det til en kraftanstrengelse å følge med på.
Nils er opprinnelig fra Sverige, men har brukt store deler av livet sitt på å jobbe som snøtråkkesjåfør i en liten småbygd i Norge.
For sin innsats i jobben, har han nettopp mottatt prisen ”Årets innbygger”. Nils virker i utgangspunktet som en stille og rolig type, helt til han får beskjed om at hans eneste sønn har blitt brutalt myrdet av bygdas ”mafia”. Karakteren til Stellan Skarsgård blir brått forvandlet til en farlig og brutal seriemorder av en etterforsker, på jakt etter alt og alle som er knyttet til sønnens død. Jeg er sikker på at ei norsk bygd aldri har hatt en høyere, årlig drapsstatistikk.
Filmens idé om en ”mørk gangsterkomedie” er god. Den mørke humoren er gjennomgående som en rød tråd i filmen, og gjør at jeg titt og ofte ler ræva av meg så jeg nesten faller av stolen. Skuespillerne gjør en fabelaktig jobb i tolkningene som stereotypiske gangsterskurker, og den overdrevne spillinga til en fryktet greve i skikkelsen til Pål Sverre Hagen passer rett inn i regissør Hans Petter Molands forvridde univers. Stellan Skarsgård gjør en solid tolkning, og får vist på en glimrende måte at folk kan lett forandre seg hvis et totalt uventet element dukker opp i livet. I tillegg har vi Atle Antonsen, som setter spor med sine relative få replikker som bygdatullingen Reddersen, som et ekstra krydder. Det med andre ord masse bra i ”kraftidioten”.
Men det er også dessverre mye merkelig. For det er noe rart med klippinga av filmen. Kontinuiteten er litt (om jeg må si det) rar, og jeg blir sittende å dvele og klø meg selv i hodet noen ganger, for jeg skjønner ikke helt ”hvordan disse menneskene plutselig kom inn i historien” eller ” hva har egentlig dette med settinga å gjøre?”. Det blir til tider for mange elementerå holde styr på – elementer som de med hell kunne ha blitt kuttet ut helt fra filmen.
En annen sak jeg merker meg er at scenene ofte blir dratt ut unødvendig lenge. Med dette mener jeg for det første at de er for lange i utgangspunktet. For det andre tenker jeg på at i det en genial punch nettopp har blitt vist i en scene – blir den vist enda flere ganger i filmen. Et eksempel på dette er at Greven kun spiser økologisk – og da aller helst i form av gulrotjuice. Denne morsomme faktaopplysningen blir rett og slett overbrukt til det punktet at den ikke blir gøy lenger. Jeg sitter igjen med et indre driv om å gå videre i historien. Dette sitter jeg å tenker litt for ofte.
For uansett hvor mye jeg har lyst til å like filmen og gi den en bra karakter – trekker de dårlige sidene denne gangen ned mer, enn de gode sidene opp. Jeg blir sittende å tenke at hvis de bare hadde klippet den på en annen måte, hadde den blitt fantastisk mye bedre – de har tross alt materialet på plass. Men produktet virker alt for uferdig.
