Artikkel originalt skrevet av Torgeir Berg, med tillatelse for republisering.
Virtual reality. Alle trodde vi, at i disse dager ville vi sitte hjemme tilkoblet med en optisk maske over fjeset og en elektronisk kjeledress full av ledninger og sensorer. Eneste kontakten med den virkelige verden skulle være kjedelige nødvendigheter som luft, vann og mat. Kanskje det var en bra ting at virtuell virkelighet ikke ble virkelig?
"Virtual reality".
I 1938 skrev en fransk- mann historien The theatre and its double, der han beskrev teateret som “La rèalite virtuele”, en virtuell virkelighet, hvor karakterer, objekter og bilder flyter sammen i en drømmende og assosiasjons-vekkende sanse-orgie. I 1987 ble “virtual reality” puttet inn i Oxford english dictionary, men omhandlet fortsatt ikke teknologien. Konseptet dukket opp i filmer som Brainstorm, the lawnmower man og ikke minst Tron fra 80-tallet. Men i 1991 først, kom det ut en bok som het “Virtual reality”, som hadde i oppgave å demystifisere hele konseptet og gjøre VR åpen for diskusjon blant forskere og entusiaster. Etter denne boken nærmest eksploderte diskusjonen, ikke bare blant entusiaster, men også hos folk flest. Interessen var enorm for filosofien bak, å kunne leve audiovisuelt, om ikke mer, i sin egen drømmeverden.
Mychilo S. Cline argumenterte med i sin bok Power, madness and immortality: the future of virtual reality, at VR vil føre til mange viktige forandringer i livet, hans hovedpoenger var:
– Virtuell virkelighet vil bli integrert i det virkelige liv, og brukt til mange menneskelige oppgaver
– Teknikker vil bli utviklet med formål å påvirke menneskelig oppførsel, kommunikasjon og rekognisjon
– Vi vil bruke mer og mer tid i VR, noe som føre til gradvis innvandring, som også vil påvirke økonomien, synet på verden og kulturen
– Selve utformingen av det virtuelle miljøet vil kanskje bli brukt til å fremheve menneskerettigheter, frihet og velstand, ettersom vi beveger oss inn i en ny sosial virkelighet.
Hva skjedde egentlig med den virtuelle virkeligheten?
Selv om VR gjorde det stort i science fiction-media, hvor karakterer ofte ble sittende fast i en virtuell verden, så altså VR dagen lys i den virkelige verden, i 1991 ble Amiga 3000 brukt til å utvikle VR-maskiner, det ble laget et program kalt 1000CS som var en HMD (Head Mounted Display)-plattform hvor man sto oppreist og hadde en joystick i hånden. Flere spill ble utviklet; Dactyl Nightmare (Shoot-em up), Legend quest (eventyr-spill), Hero (VR Puslespill) og mange fler. Selve systemet var kompatibelt med datidens spill-konsoller, Nintendo og Playstation. Nintendo prøvde i 1995 å kommersialisere VR med produktet Virtual boy, men som kjent ble det med det året. Altfor mange brukere ble syk av bruken, og skjermen viste bare røde toner på en svart bakgrunn. Dette har selvfølgelig kjørt prisene i taket på Ebay, ettersom de er sjeldne i dag, og spillene desto mer sjeldne.
"Everything else is child's play".
Aura interactor VR game wear var også en slik, designet til Sega Genesis og SuperNintendo. Spilleren hadde en slags drakt som lot deg kjenne spillet på kroppen, i form av slag, spark, eksplosjoner, uppercuts, slam-dunks og krasj.
Markedseffekten var stor, veldig mange hadde tro på denne teknologien, mye grunnet enorm hyping fra media gjennom reklame, og høy dingse-faktor. Spill-industrien, med varierende suksess, introduserte oss til altslags produkter; the NES power glove, U-force og Sega activator, men ofte lovte disse langt mer en det de kunne prestere, selv om du var den kuleste av de kule i nabolaget med the power glove!
I dag
Desverre (?) for oss, førte 3d-brillene og hanskene til irritasjon og hodepine, skumle trauma-forstyrrelser og vonde armer, deler av teknologien var ikke skapt for menneskelige sanser, i verste fall var dette barnesykdommer i VR, men det skremte folk flest vekk fra konseptet. Men i dag har VR inntatt andre former og blitt behjelpelig med produkt-design og simuleringer til prototyper. Modellering med data-grafikk har gitt oss 3D-skrivere; som kan lage svært kompliserte deler til virkelige objekter, som blir brukt i industri og medisinsk forskning.
VR har på ingen måte forsvunnet fra verden, men har blitt sterkt kritisert for å være en uegnet måte å behandle ikke-geografisk informasjon på. dette har Ubiquitous computing tenkt mye på; istedenfor å tvinge oss inn i datamaskinen, hvorfor ikke føre datamaskinen ut til oss? Ubiquitous tar dermed steget videre i den filosofiske retningen med et nytt konsept: Simulated reality, hvor virkelig virkelighet (helt i orden å bli svimmel nå) kan bli simulert med en data-simulator. Den kan innholde livsformer som både vet og ikke vet om den simulerte virkeligheten. Sannsynligheten for at vi lever i en slik er stor i følge “the simulation hypothesis”, da det i motsetning til virtuel virkelighet, er nærmest umulig å bevise at dette ikke er den sanne virkelighet.
Mens konseptet VR relativt fort døde hen, har det også fått mange nye egenskaper knyttet til seg; simulering, interaksjon, kunstighet og nettverks-kommunikasjon, men selve navnet Virtual reality vil nok enda lenge bli husket som tiden da vi klovnet rundt på et løpeband med en rar, svart maske..
