Den rørende og sjarmerende «Før midnatt» er den tredje filmen i en serie om den unge eventyrlystne, amerikaneren Jesse og den vågale, feministiske, franske Celine. De kritikerroste forgjengerne «Før soloppgang» (1995) og «Før solnedgang» (2004) smeltet publikums hjerter og dette er intet unntak.
Ethan Hawke og Julie Delpy fremstår igjen som særdeles jordnære og menneskelige, men mye har forandret seg og de møter stadig på konflikt nå i de tidlige 40-årene.
Handlingen befinner seg i et varmt og sommerlig Hellas. Jesse følger sønnen sin, Henry, til flyplassen. Han har tilbragt sommeren med sin far, hans kone og to døtre i Hellas, men nå skal han hjem igjen til sin mor i USA. Vi får fort inntrykk av en amper og trykket stemning mellom Jesse og hans tidligere kone, moren til Henry, idet han ber faren sin om å komme en annen gang på hans skolekonsert samme høst.
I bilen på vei fra flyplassen ser vi de sovende døtrene i baksetet mens Celine og Jesse diskutere familieforholdet og Jesses lengsel etter sønnen i hverdagen. Celine har stor forståelse for Jesses situasjon og hun, som ham er glad i Henry og vil gjerne ha ham med i familien, men så enkelt er det tilsynelatende ikke.
Jesse har tapt foreldreretten og ønsker å reise tilbake til USA for å se Henry så mye som mulig, mens han fortsatt er ung. Celine vil på den andre siden fortsatt bo i Paris og takke ja til drømmejobben sin. Feministisk som hun er, gir hun seg ikke så lett og mye av den videre handlingen preges av samtaler om det alvorlige som tar sted i et menneskeliv etter hvert som årene går. De er ikke lenger i 20-årene og ny-forelsket. Nå står det mer på spill: barna, familieliv, jobbkarrière ofring, og ikke minst kampen for deres kjærlighet.
Sett fra et filmatisk ståsted er dette en estetisk film med vakkert, eksotisk miljø. Det er rent, få forstyrrende elementer og handlingsforløpet er rimelig enkelt å forstå. Det er veldig tydelig at det er en dialogdrivende filmen, så ikke forvent noe «spektakulært» i den forstand.
Det er ikke en typisk romantisk film, den har en helt egen og hverdagslig stil som gjør at man kjenner seg igjen i rollene og samtalene de har. De fremstår som normale mennesker som deg og meg i en hverdag vi ser rundt oss, og blir derfor på ingen måte «overdramatisk».
Noe jeg la merke til i filmen, er at det er flere lange scenestrekk der kamera ikke stopper på over 5-10 minutter, (f.eks bil-scenen) noe som tyder på gode og troverdige skuespillerprestasjoner. Men dette kan også i lengden ansees som en smule statisk og lite varierende. Kanskje noen vil falle litt ut av de mange samtalene de har og tenke på andre ting. Det kan være litt vanskelig å få med seg alt, (selv om det sikkert heller ikke er poenget.) Imidlertid heier jeg på dem, jeg kjøper det.
Noe av det jeg sitter igjen med, etter å ha sett filmen er hvor godt innhold dialogene har, og hvordan de er bygd opp. I denne filmen er karakterene mer modne og foretar seg derfor mer reflekterte og seriøse diskusjoner om dem selv, kjærligheten, forholdet og livet som sådan til en forskjell fra de tidligere filmene.
Paret er på mange måter det de var da de ble sammen, men ting har selvsagt forandret seg. Både på godt og vondt. Lever vi for kjærligheten eller lever vi for våre egne liv og lyster? Hva må til for å holde romantikken i live? Og hva gjør man om ikke kjærligheten rett og slett ikke er nok? Elsker du en person, vil du gjøre alt du kan for å få dem lykkelig?
Filmens essens er hva man vil ofre for kjærligheten og hva man er villig til å gjøre for hverandre for dem man elsker, fordi man elsker dem. Får man det til å fungere når hverdagen ikke er en dans på roser? Et potensielt motto: det du vil får du til!
Er du lei av overdådige actionfilmer? Vil du å se noe du kjenner deg mer igjen i? Trenger du en annen type filmopplevelse er muligens denne historien om det sårbare, vakre og ekte noe for deg! Alt i alt en god film som er verdt å få med seg. Richard Linklater leverer igjen.
Terningkast: 5
«Før Midnatt» (org.tittel Before Midnight) har premiere fredag 6.september!
