Foto: The Book Thief

En gripende bokreise.

Handlingen er satt til Tyskland under andre verdenskrig, og vi følger historien til den ni år gamle jenta Liesel. Mens kommunistforeldrene blir sendt til konsentrasjonsleir og broren dør, blir Liesel sendt bort for å bo hos et fremmed par i en ny by.

Samtidig som hun begynner å få nye venner og et tett bånd til fosterforeldrene, blir krigen stadig mer truende. Takket være fosterfar Hans lærer Liesel seg å lese, og iveren etter bøker er stor. Etter hvert har hun lest ut de få bøkene de har, og i skjul sniker hun seg dermed ut for å låne fra borgermester og nazistlederen sitt enorme bibliotek.

Plutselig en dag dukker jøden Max opp på døren og trygler familien om hjelp. Den nye familien må så gjemme Max i kjelleren, og Liesel får streng beskjed om å holde det hele hemmelig. Men å holde hemmeligheter begynner å bli vanskelig, flere stiller spørsmål og familien frykter det verste. Samtidig som farene truer, klarer Liesel, fosterforeldrene og Max, likevel å skape øyeblikk fulle av glede og kjærlighet

Boktyven er basert på en av de mest populære bøkene i nyere tid, og forventningene til filmatiseringen har vært skyhøye. Nå skal det sies at jeg ikke er blant de utallige som har lest boken, men jeg skjønner nå hvorfor folk har forelsket seg i denne spennende historien. Boktyven er en utrolig sterk film med et dystert bakteppe, men selv om filmen er full av tårefremkallende øyeblikk, oppleves den likevel aldri som tung.

Siden vi i stor grad ser verden gjennom Liesel sine øyne, er det heller en følelse av håp og uskyld som ligger under det hele. For selv om karakterene lever i en forferdelig tid, så er det mange sjarmerende øyeblikk å glede seg over. Denne balansen mellom den brutale virkeligheten og den myke fortellermåten, bidrar til at filmen nesten fremstår som en eventyrbok (selv om handlingen er alt annet enn magisk).

Filmens fortellerstemme bidrar også til bokfølelsen, og er aldri for dominerende, men likevel tilstedeværende nok til at det kjennes som om noen leser en bok for deg.

For det er nettopp det som er greia med boktyven; den føles som en bok. En god bok som du ikke vil legge fra deg.

I tillegg til den stødige balansen mellom det hyggelige, det spennende og det triste, er også filmens skuespillerprestasjoner imponerende. Unge Sophie Nélisse gjør en glitrende jobb som unge Liesel. Hun bringer en dybde og visdom til karakteren som gjør at man stadig glemmer at dette bare er et lite barn. Man fascineres av karakterens mange nyanser, spesielt på grunn av Nélisses subtile og svært varierte utrykk. Selv om Nélisse er filmens dronning, holder hele besetningen et imponerende høyt nivå, noe som er med på å gi karakterene økt troverdighet.

Likevel vil nok mange mislike hvordan karakterene snakker gebrokkent engelsk gjennom hele filmen, på tross av at de er fra Tyskland. En gang i blant dukker det opp et tysk ord, men det føles veldig feilplassert. Etter hvert klarer man å ignorere det, men det føles fortsatt litt småkleint og amerikanisert.

Filmen oppleves også som litt «safe» både i forhold til språk, samt det uskyldige sløret som kastes over krigens brutaliteter. Som tidligere nevnt føles det hele litt vel familievennlig, noe som kan være frustrerende for mange seere.

På tross av dette holder boktyven høy filmatisk kvalitet og de kritikkverdige elementene blir relativt små når den helhetlige filmopplevelsen blir såpass god. Alt i alt viser Boktyven imponerende fortellerkunst og er en film det er lett å anbefale for den store masse.

TERNINGKAST: 5

[imdb id=»tt0816442″]

Noe å legge til i denne saken? Del i kommentarfeltet nedenfor.