Foto: Meg eier ingen

Sårt og realistisk familiedrama.

Lisa er fire år gammel og bor sammen mamma og pappa. Livet er relativt greit, helt til moren en dag pakker kofferten og forsvinner ut døra. Pappa Hasse og Lisa må dermed klare seg på egenhånd, men utfordringene er mange og Hasse sliter mye med alkoholinntaket.

Likevel er Lisa en ekte pappajente og elsker han over alt på jord. Vi følger oppveksten til Lisa og ser henne som barn, tenåring, og voksen. Gjennom disse årene blir det i økende grad Lisa som må ta vare på faren og det hele blir tyngre og tyngre. Lisa vurderer stadig om hun skal flytte inn med moren og hennes nye kjæreste, eller om hun skal fortsette å ta vare på sin håpløse pappa.

Meg eier ingen er en sår skildring om det nære forholdet mellom far og datter. Ingenting dekkes over og det er brutalt realistisk. Som tilskuer er det slike filmer som er vanskelig å se, for man vet situasjonen aldri kan føre til noen perfekt Hollywood-slutt. Dette er mer ekte enn som så, og handler om mennesker sine virkelige liv. Mennesker som sliter med penger, familie og å holde seg oppreist.

Likevel er det ekstremt mye varme i forholdet mellom far og datter. Vi ser Hasse slik Lisa ser han; langt fra perfekt, men en elskbar pappa som prøver så godt han kan. Hva som er riktige avgjørelser er nesten umulig å mene noe om, for det blir feil uansett hva. Meg elsker ingen bringer frem et spekter av følelser, spesielt fordi det kjennes så innmari realtistisk. Dermed blir det også vanskelig å holde tårene tilbake i de mest sårbare scenene.

Filmen hviler i stor grad på skuespillerprestasjonene, som er intet annet enn imponerende. Alle skuespillerne som portretterer Lisa gjennom ulike deler av livet er ikke bare fysisk like, men er også svært like i væremåte. Mikael Persbrandt gjør kanskje filmens sterkeste rolle som den alkoholiserte Hasse. Karakteren forandrer seg etter hvert som alkoholinntaket øker, noe som Persbrandt demonstrerer på en skremmende troverdig måte.

Dessverre skurrer det litt når Linn Skåber kommer valsende inn som den norske frisøren Sonja. Selv om karakteren skal være betraktelig mer energisk og glad enn de andre karakterene, så passer hun ikke inn i det hele tatt. Sonja fremstår som en karikatur, en slags parodi fra et dårlig stand-up show. Det blir dermed så alt for tydelig at Skåber er en komiker som definitivt ikke passer inn i skandinavisk realisme.

I tillegg til dette er det verdt å nevne at filmen tidvis oppleves som litt treig og småkjedelig. Dermed blir det hovedrolleinnehaverne og den gode historiefortellingen som trekker opp filmen. Meg eier ingen er sår, varm og skremmende realistisk, og det er dette som gjør den verdt å se.

Terningkast: 4

[imdb id=»tt2196017″]

Noe å legge til i denne saken? Del i kommentarfeltet nedenfor.