Sjefen bak PocketQube, Tom Walkinshaw, selger materialer til romentuasiaster slik at de kan bygge og skyte ut sin egen fullt funksjonelle satellitt.

Mesteparten av de rundt tusen satellittene som befinner seg ute i rommet, koster mange milliarder å produsere, og forsyner store bedrifter med vitenskapelige data, oppgir global posisjonering og forsyner militær etterretning med data. Tom Walkinshaw, håper på sin side at satellitter ikke trenger å tjene slike formål. For en forholdsvis lav sum (ca 150 000 kroner), kan entusiasten bygge og skyte opp en fullt funksjonell satellitt på egen hånd. PocketQube, som er ett år i januar, tilbyr alle nødvendige materialer. Det viktigste er PocketQube’s egen konstruksjon – en liten, 5 cm3 kasse som er produsert av aluminium i samme kvalitet som den flyindustrien bruker. Her oppbevares alle komponentene i hver enkelt satellitt.

”Vi ønsker å fjerne de barrierene som finnes for at de som ønsker det, skal kunne bygge sine egne satellitter”, sier Walkinshaw, og den konstruksjonen som PocketQube tilbyr markedet, er selve nøkkelen til at dette er mulig. Den amerikanske oppfinnelsen er mindre enn forgjengeren, Cubesat, en 10 cm3 kropp som var det nærmeste en kunne komme for å få en relativt rimelig løsning.

Walkinshaw’s firma var de første som innså det store potensialet i PocketQube og satte i gang produksjon av den. De har også en rekke andre komponenter på beddingen, med sikte på å skape en sentralisert hub som inneholder alt hva en satellittbygger måtte ha behov for.

”Vi er i ferd med å lage et PocketQube konstruksjonssett med radio og en innebygd computer,” fortsetter Walkinshaw, ”og vi vant nettopp 63 000 pund fra Scottish Enterprise for å utvikle et kombinert powerboard og batteri”.

Fra sitt hjem i Glasgow har Walkinshaw organisert hele prosessen, et kanskje noe overraskende utgangspunkt for utviklingen av en global romfartsindustri, men han poengterer at byen er i ferd med å bli et ”brennpunkt for satellitt-teknologi”. Bedriften har allerede solgt PocketQubes over hele verden, og selv om det meste av henvendelsene kommer fra universiteter, der de blir anvendt i studentprosjekter, er allikevel kundemassen bred: En av kundene er en amerikansk klubb for amerikanske satellittingeniører som møtes etter jobb. En annen av deres kunder er en taiwansk romfartsorganisasjon.

Mulighetene og kapasiteten til den smarttelefon-store konstruksjonen er i følge Walkinshaw ”bare begrenset av fantasien” – selv i det minste formatet kan PocketQube huse alle nødvendige komponenter for å justere, drive og gi kraft til den lille satellitten, den noe større 5x5x10 cm versjonen kan i tillegg inkludere funksjoner som stjerneobservasjon og kameraer.

Walkinshaw ser for seg hundrevis av PocketQubes som er forbundet med hverandre i rommet, som samler inn en mengde data i sanntid, noe tradisjonelle satellitter ikke er i stand til å levere. Den første hindringen er allikevel i første omgang i det hele tatt å få satellittene ut i rommet. ”Å skyte opp PocketQubes i dagens situasjon er antakelig den vanskeligste utfordringen vi står overfor”, sier han, ”fordi det så langt bare er ett firma i verden som tillater PocketQubes å haike med deres raketter”.

Walkinshaw’s svar på denne problemstillingen er kanskje nokså forutsigbart. ”Vi ville foretrekke å skyte opp våre egne satellitter fra Skottland”, sier han, men det er en ambisjon som vil kreve tilgang til avansert hardware. ”De første PocketQubes ble skutt opp fra en konvertert ICBM som kalles SS Satan, et kjøretøy for transport av atombomber som er blitt rekonstruert for undervisningsformål. ”En flott historie!”

Noe å legge til i denne saken? Del i kommentarfeltet nedenfor.