Da Windows 7 kom i butikkhyllene skal jeg innrømme at jeg var svært ivrig etter å skaffe meg en kopi av den nye operativsystemet. Jeg hadde i lang tid prøvd beta, og RC-versjonen av sjuern, og var svært fornøyd med Microsofts arbeid.

Etter noen måneders bruk merket jeg at jeg egentlig begynte å bli litt lei av Windows. Ikke at Windows 7 er noe dårlig OS, for det er det ikke, men jeg ble rett og slett litt lei. Jeg var lei av utseende, jeg var lei av måten ting er organisert på. Jeg begynte derfor å snuse litt på andre alternativer, og jeg visste at Linux kunne være et reelt valg. Etter en del lesing fant jeg ut at jeg skulle prøve Ubuntu. den mest populære distroen som finnes der ute. Valget av distro var for meg ganske enkelt, for jeg hadde på forhånd lest en god del om Ubuntu. Men det overrasket meg hvor mange distroer som finnes der ute! Det finnes sikkert hundrevis av forskjellige distroer, og jeg tror nok dette gjør Linux litt skremmende for folk. Det er mange grunner til å velge Linux, men hovedgrunnen til mange er nok at Linux er gratis.

Jeg hoppet i det

Jeg lastet ned Ubuntu fra denne siden, og etter nedlastingen la jeg den inn på en USB-pinne som jeg gjorde oppstartsbar. Deretter startet jeg opp maskinen, og fikk valget om jeg ville se hvordan OS-et fungerer først, uten å gjøre endringer, eller om jeg ville gå rett til installasjonen. Jeg bestemte meg for å bare hoppe i det, jeg gikk til installasjonen. Jeg hadde selvfølgelig tatt backup av all viktig data, så jeg hadde ikke noe problem med å gå til installasjonen. Før jeg trykket på «Installér»-knappen må jeg innrømme at jeg tenkte meg godt om. Jeg satt sikkert i 5 minutter og så på knappen, uten å gjøre noe som helst. Etter mye om og men trykket jeg på knappen. Da var det gjort. Det var ingen vei tilbake. Jeg hadde nå offisielt gått inn i Linux-universet.

Smertefri installasjon, men dårlig førsteinntrykk

Jeg har ingen bilder fra installasjonen, for jeg tenkte ikke at jeg skulle lage en artikkel om det, men jeg kan trygt si at installasjonen var veldig grei. Den gikk fortere enn en vanlig Windows-installasjon, og jeg opplevde ingen problemer under installasjonen. Jeg tror det tok ca en 15 minutter tid før installasjonen var ferdig, og etter en omstart av maskinen kom skrivebordet fram. Det første som slo meg var at jeg egentlig ikke likte utseende. Etter min mening var skrivebordet preget av mindre pene farger, og en kjedelig bakgrunn som ikke tiltalte meg med det første. Førsteinntrykket var med andre ord ikke så veldig positivt. Jeg valgte likevel å ikke legge så mye vekt på utseende på dette tidspunktet, og jeg gikk heller over til konfigureringen av nettverket. Ubuntu fant mitt nettverkskort uten problemer, og jeg var på nett etter 1 minutt. Det var derfor ikke noe å utsette på dette punktet.

Plutselig dukket det opp et vindu som spurte meg om jeg ville aktivere skjermkortdriveren, noe jeg sa til. Jeg ble også spurt om jeg ville installere en del oppdateringer, noe jeg også sa ja til. Etter installasjonen måtte jeg ta en omstart, og det gikk faktisk raskere å starte maskinen enn det gjorde i Windows. Nå så det ut til at maskinen min var «up to date» og jeg startet med utforskingen av Ubuntu. Plutselig kom jeg på at jeg måtte gjøre noe med utseende. Jeg hadde på forhånd sett en del videoer på YouTube som viste noen av 3D-effektene Linux kunne tilby. For å være helt ærlig var dette noe av grunnen til at jeg ville prøve Linux, for f. eks Compiz Fusion så ut til å være helt rått. Og tro meg – det er det. Jeg endret skrivebordsbakgrunnen min, og jeg installerte noen nye tema. Jeg merket raskt at Ubuntu tillot meg å endre utseende i stor grad, og under kan dere se et bilde av hvordan skrivebordet mitt ser ut akkurat nå (ja, jeg vet, bakgrunnen er «litt» Mac-inspirert.

Slik ser skrivebordet mitt ut, pent ikke sant? (Ill. Teknologia.no)

Som dere ser er selve menyen plasert overst på skjermen, og dette er jo helt ulikt det man har i Windows som standard. Min oppfatning er likevel at dette fungerer svært godt. Ved å klikke på «Programmer» får man tilgang til alle programmene, og «Steder»-knappen viser deg mapper og sentrale steder på maskinen din. Under «System» får man tilgang alle innstillingene man kan endre i Ubuntu. På bildet over så dere hvordan mitt skrivebord så ut etter en del tweaking og endring. Jeg vil derfor vise hvordan det som ut som standard – etter en ren installasjon.

Slk ser Ubuntu ut etter installasjonen. Litt kjedelig? Vel, du så hvordan du kan gjøre den langt mer spennende.

Er du enig i at den ser ganske kjedelig ut? Hvis det er det som har holdt deg fra i prøve Ubuntu, kan du nå tenke deg om igjen. Som du så kan du endre massevis!

En haug av gratisprogrammer

Jeg vil ikke gå i dybde på hvilke programmer som finnes i Ubuntu fra før av, men jeg kan si at det meste du trenger følger med «rett ut av boksen». Her har man programmer til å gjøre grafisk arbeid, kontorarbeid, musikk og videobehandling, og mye mye mer. Det viktigste er likevel at du kan installere over 20 000 nye programmer om du ønsker det. Det som er så fint er at nesten alt er gratis! Ikke noe lisenstull etc, her kan man installere og bruke fritt. Og det er det som er så fint med Linux – man har så mye frihet.

Jeg brukte noen timer på å skaffe meg all programvare jeg ønsket å bruke, og noen timer til konfigurering av systemet. Men som tidligere Windows-bruker må jeg faktisk innrømme at Linux er pent – svært pent. Og enda viktigere: det er et svært bra OS. Personlig har jeg enda til gode å finne en oppgave jeg ikke kan løse på Linux, som jeg kunne løse på Windows. Selv om jeg arbeider en del med bilder osv gjennom Teknologia har jeg før brukt PhotoShop, men jeg greier meg faktisk med GIMP. Selvsagt, GIMP holder ikke for svært avansert bruk, men til vanlige oppgaver holder det i massevis. Og hvis man absolutt må ha PhotoShop er det mulig å bruke det gjennom en slags Windows-emulator som heter Wine. Med dette hendige programmet kan man kjøre programmer som er laget for Windows, i Linux. Dette er f. eks nødvendig for å bruke Spotify.

Jeg har ikke brukt Ubuntu lenge nok til si om jeg kommer til å bruke det permanent, men slik det ser ut for øyeblikket forblir Ubuntu installert på min maskin. Mange vil nok påstå at Linux er vanskelig, noe jeg også trodde før jeg startet. Å gå fra Windows til Linux er ikke akkurat et lite steg, men hvis man bruker tid på å sette seg inn i det tror jeg nok de fleste kan bruke Linux/Ubuntu uten store problemer.

Selv sitter jeg igjen med følelsen «hvorfor er ikke Linux mer populært»?

Dette ble på ingen måte en veldig fyldig artikkel, men poenget var å vise at en Windows-bruker faktisk kan falle for Linux, og i dette tilfellet Ubuntu. Jeg er i hvert fall forelsket.

Noe å legge til i denne saken? Del i kommentarfeltet nedenfor.