Vi skrur tiden 6 år tilbake. Året er 2005, og flere og flere bruker internett daglig, både gjennom skole og arbeid. Det er imidlertid ingen som aner hva som skal skje året etter. 2006 skal nemlig bli året da Facebook åpnes for mannen i gata. Året som revolusjonerte internettet.

Facebook har vokst seg til noe helt enormt, noe vi har skrevet litt om i en tidligere artikkel. Undertegnede er selv medlem av Facebook, og har vært det siden 2008. Undertegnede har også ved flere anledninger forsøkt å komme seg ut av Facebook-verdenen, rett og slett fordi det tar for mye tid. Jeg er ingen rusekspert, men jeg tror Facebook har litt samme virkning som rusmiddel. Man blir avhengig, og det er vanskelig å slutte med det.

Facebook har gitt mange mennesker utrolig mye, og det er jo ikke uten grunn at så mange bruker det. Det er noe spesielt med Facebook, noe som gjør at nye mennesker strømmer til hver eneste dag. Jeg klarer ikke helt å peke på hva dette spesielle er, men jeg tror det har noe med følelsen av nærhet Facebook skaper. Gjennom å bruke Facebook kan man holde seg oppdatert på hva som skjer rundt seg, hva vennene sine gjør, hvem som er sammen med hvem, hvor venner er og mye annet. Mye av dette gjorde vi utenfor internett før i tiden. Før oppsøkte man kanskje hverandre personlig, og snakket med dem ansikt til ansikt. Facebook har gjort mye av dette unødvendig, dessverre.

Det er mange delte meninger om dette, men dette er mitt syn. Jeg er Facebook-avhengig. Jeg er mer eller mindre avhengig av å sjekke Facebook daglig. Min trang etter å vite hva som skjer rundt meg er overveldene og skremmende på samme tid. Det er skummelt å tenke på hva Facebook har gjort med meg, og med utrolig mange andre. Og jeg er ikke engang av den verste sorten

Mange ganger har jeg tenkt hvor deilig det hadde vært om Facebook hadde brutt sammen, uventet og plutselig. Dessverre for meg har ikke dette skjedd. Facebook består, og ingenting tyder på at noe uventet skal skje med det sosiale mediet. Jeg har flere ganger vurdert  å slette kontoen min, men har alltid konkludert med at jeg ikke kan gjøre det; rett og slett fordi jeg da vil gå glipp av det meste som skjer rundt meg. Hvordan skal jeg kunne få høre om festen som skal være om 2 uker hvis jeg ikke har sett invitasjonen på Facebook? Hvordan skal jeg vite at Kari har gjort det slutt med Ola dersom jeg ikke hadde sett det på Facebook? Svaret er at all informasjon ville nådd meg for sent. Jeg ville blitt sistemann til å vite det. Facebook brukes også i skolesammenheng. Hvordan skal jeg vite at klassen min skal dra på byen dersom jeg ikke ser det på klassegruppen vår på Facebook? Til syvende og sist ville informasjonen nådd frem, men trolig for sent. I tillegg er følelsen av å ikke få med seg hva som skjer for ekkel.

Det provoserer meg også at mange mange skoler vurderer å bruke Facebook som en informasjonskanal til elevene. Når ble Facebook obligatorisk og en del av undervisningen? Det finnes faktisk folk som velger å ikke være på Facebook, og disse bør da ikke straffes for det?

Jeg vet rett og slett ikke hvordan man greier å bli kvitt Facebook-avhengigheten. Jeg skulle ønske jeg visste. Kanskje er jeg bare svak – jeg vet ikke. Facebook er et flott verktøy for kommunikasjon, men for meg er ikke det nok. For meg er Facebook et fengsel – og jeg er absolutt ikke et skrekkeksempel. Jeg vil faktisk kalle meg en gjennomsnittlig Facebook-bruker.

Facebook har oppnådd nøyaktig hva de ville. Brukerne har fått nøyaktig hva de ville ha. Og hva de ikke ville ha – nemlig avhengighet.

Hadde Facebook brutt sammen en dag hadde alt vært å mye enklere. Da hadde det ikke bare vært jeg som følte meg utenfor.

– Øyvind Skogmo Hansen

Noe å legge til i denne saken? Del i kommentarfeltet nedenfor.