Hele verden venter på Aladeens neste trekk. Han er verdens siste diktator, og det går rykter om at han blant annet har atomvåpen som snart vil tas i bruk. Derfor inviterer verdens ledere og FN han til New York for å overtale han til å skrive under på en ny grunnlov som gir landet Wadiya demokrati, slik at den grufulle diktatoren ikke lenger kan herje som han vil.
Aladeen takker ja til invitasjonen, men et svik fører til at han plutselig står på bar bakke. Han må starte som butikkansatt i en økologisk fairtrade-butikk, hvor feministen Zoey er sjef. Han møter også igjen en av sine dødsdømte, men akk så levende, undersåtter, og i sin jakt på å gjenvinne makt, vil Aladeen oppdage nye sider ved seg selv. Skremmende for han, bra for andre.
Sacha Baron Cohen er tilbake med en film skrevet av seg selv, og med seg selv i hovedrollen. Han er tidligere kjent som blant annet Borat, og mye av The Dictatorshumor kan lett sammenlignes med Boratfilmen. Tullete, useriøst og til tider veldig kleint er The Dictator i et nøtteskall.
Det er meningen at filmen skal ha en tørr form for humor, men så knusktørr som den fremstår blir i meste laget. Det virker som om Cohen velger å følge sin tidligere suksessoppskrift, men dessverre fungerer ikke dette særlig godt. Inntrykket jeg sitter igjen med, er at The Dictator prøver å melke ut siste rest av Boratmoroa, noe som ikke helt gir jackpot.
Skuespillerprestasjonene er heller ikke særlig gode; de fleste virker stive, tilgjorte og lite troverdige. Til og med Megan Fox i den enkle rollen som seg selv, overbeviser ikke.
Selv om filmen inneholder enkelte morsomme replikker og scener, dras noen elementer litt vel langt, samtidig som historien og humoren ikke er helt det store. Grei, klein underholdning, men ikke noe fyrverkeri av en komedie.
INFO OM FILMEN:
Originaltittel: The Dictator
Regissør: Larry Charles
Produksjonsår: 2012 Premiere: 16. mai 2012
Lengde: 1 t. 23 min.
Sjanger: Komedie
Skuespillere: Sacha Baron Cohen, Aasif Mandvi, Ben Kingsley, Anna Faris, Megan Fox
