En trafikkork blokkerer en av Miamis mange gater. En kvinne går bortover fortauet med en koffert. Plutselig bryter høy musikk den forholdsvis rolige atmosfæren, og folk hopper ut av bilene og begynner å danse. En flash mob har gjort entré og vil vise at kunst ikke bare er bilder på veggen.
Emily er datter av en rik forretningsmann, men selv vil hun ikke følge i hans spor. Hun har kommet til Miami for å bli profesjonell danser, men sliter med å finne originalitet og sjel i dansen sin. Her kommer Sean inn i bildet. Gategutten fra Miamis såkalte «slum» kan kanskje hjelpe henne med å se ting med nye øyne.
Det finnes mange dansefilmer hvor folk danser, har det vanskelig, danser litt mer og blir berømt. Step Up er ikke et unntak. Det er dansescener fra start til slutt, men det som redder filmen fra å bli repeterende, er to ting: Det politiske engasjementet og de morsomme personene.
I Step Up finner man også en kjærlighetshistorie. En slik en som man har sett tusen ganger før. Rik forretningsdatter møter gategutt, blir forelsket, og komplikasjoner oppstår. Dette er altfor oppbrukt, og fører kun til oppgitthet fra min side.
Skuespillerne i filmen er som sagt morsomme. I alle fall birollene. Step Up hadde blitt umåtelig kjedelig hvis det kun hadde vært hovedpersonene som hadde vært med; birollene får ene og alene kredit for at filmen er så bra som den er.
Dansingen i Step Up er veldig god, og det er vanskelig å sitte stille med føttene. All snakkingen mellom dansescenene blir derimot litt svak, sett bort fra birollenes arbeid. Step Up har en historie som kunne blitt knakende god, men regissøren og produsentene når ikke helt opp. Gi oss mer dans, mindre snakk.
INFO OM FILMEN:
Originaltittel:Step Up Revolution Regissør: Scott Speer Produksjonsår: 2012 Premiere: 17. august 2012 Lengde: 1 t. 39 min. Sjanger: Drama/musikk/romantikk Skuespillere: Cleopatra Coleman, Misha Hamilton, Ryan Guzman, Michael Langebeck, Kathryn McCormick, Peter Gallagher Tagline: «One step can change your world»
