Forfatteren Ellison skriver krimhistorier fra virkeligheten, og jobber best når han bor i nærheten av der hendelsen skjedde. Dette vet kona, men likvel bestemmer han seg for å utelate en viktig detalj for henne når de flytter inn i sitt nye hus: Huset er åstedet for fire brutale mord som skal bli Ellisons nye bok.

Oppe på loftet finner Ellison en eske merket «Home videos» med en gammel spiller og 8 mm-filmer datert langt tilbake i tid. Det slår han raskt at han kan være på sporet av noe som er større enn han trodde, men innser ikke at det også er noen, eller noe, som er på sporet av han.

Sinister begynner som mange andre skrekkfilmer; med en familie som flytter inn i et hus hvor ikke alt er som det skal være. Jeg tenkte selv at «dette har jeg sett før», men tok det raskt tilbake. Et psykisk spill det er lenge siden jeg har sett i en skrekkfilm fortoner seg frem, og fører til at jeg store deler av tiden sitter med jakka oppunder nesa, og fingrene godt plassert i ørene.

Lyden er viktig i Sinister. Den er ikke typisk skrekkfilmer, siden den ikke bygges opp mot skumle scener. Den er heller en konsekvent nerve som ligger under overflaten og skaper en sammenhengende bølge av uhyggelige følelser.

Mye av filmen foregår på natten med en mobiltelefon som eneste lyskilde. Dette gir naturlig nok et mørkt uttrykk, og jeg blir sittende og myse for å forsøke å se om noe befinner seg i mørket. Ved å filme på denne måten oppnår også regissøren et mer konsentrert fokus for seeren, som bare forsterker stemningen.

Sinister spiller som sagt på det psykiske, men har også enkelte skumle fysiske aspekter. Ingenting i nærheten av slaktefilmer som Saw og Hostel, men likevel mye skumlere. De fysiske scenene i Sinister gir meg gåsehud og klaustrofobianfall på samme tid, for tanken på at menneskene er frarøvet all mulighet til motstand (jeg sier ikke mer enn det), er overveldende.

Filmen bygger opp til en slutt jeg ikke så komme da den begynte. Midt i begynte jeg likevel å ane hva som kunne komme til å skje, og vil derfor si at den hadde en litt opplagt slutt, men det var overraskende å se hvem som gjorde hva.

Sinister er så absolutt en skvettefilm som bedriver psykisk terror på publikummet, og det var flere ganger jeg kikket over skuldra for å se om det var noen uvedkommende der. Filmen anbefales på det sterkeste, og er nok den beste skrekkfilmen jeg har sett på lenge, kanskje noen gang. Likvel vil det nok være lurt å ta med seg en venn du kan bruke som pute, bare sånn i tilfelle.

INFO OM FILMEN:
Originaltittel: Sinister
Regissør: Scott Derrickson
Produksjonsår: 2012     Premiere: 2. november 2012
Lengde: 1 t. 50 min.
Sjanger: Horror
Skuespillere: Ethan Hawke, Juliet Rylance, James Ransone, Michael D’Addario, Clare Foley
Tagline: «Once you see him, nothing can save you.»

Noe å legge til i denne saken? Del i kommentarfeltet nedenfor.