I våre dager det nemlig informasjon om brukernes nettvaner som er den nye kongen på haugen. De største informasjonsbaserte selskapene utvikler stadig nye, finurlige løsninger for å følge din spor enda nøyere, helt ned på detaljnivå. Denne informasjonen lagres med ett henseende, nemlig å tjene så mye penger som mulig på hver enkelt bruker.
De siste årene har vi sett en skremmende utvikling når det angår overvåking av enkeltindividers nettbruk. Senest forleden kunne vi lese saken om hvordan Facebook nå krever adgang til så å si all informasjon i mobiltelefonen til brukerne – sågar lagrede SMS-meldinger. Dette gjøres gjennom brukervilkårene til Facebooks mobilapplikasjoner.
Men slapp av, disse skal ikke brukes til noe annet enn, ifølge Facebooks egen kommunikasjonsrådgiver, å «lese tekstmeldingene dine for å kunne bekrefte telefonnummeret ditt automatisk ved å sende deg en bekreftelseskode på sms».
Google sikrer seg på sin side informasjonen din hver gang du logger på Google Chrome. Dette er i utgangspunktet en svært hendig tjeneste som samler bokmerker, informasjonskapsler og netthistorikk på ett sted – men med én hake: dette tilgjengeliggjør all din netthistorikk også for Google selv. Strategisk svært genialt av Google – de kan jo gi deg ekstremt presise annonser til enhver tid.
I et personvernhenseende er det på den annen side en sterk svekkelse. Slike tjenester markerer overgangen til et overvåkingssamfunn hvor de som sitter på informasjonen vil styre mer og mer.
«Jeg har ingenting å skjule»
Fra et libertariansk markedsståsted gjør verken Google eller Facebook noe galt. Det er fullstendig rasjonelt for begge parter å utnytte de muligheter de har for å styrke sine forretningsmodeller, samt sikre fremtidig avkastning på investeringer. Og ytterligere: brukerne selvvirker å godta det.
Det ser ut til å råde en «jeg har ingenting å skjule»-tankegang i alle samfunnslag, og en hel verden er med på det. Dette er en noe enkel og potensielt farlig holdning til situasjonen.
Informasjon som dette, som samles både av de store selskapene, men ikke minst informasjon som samles av sikkerhetstjenester og andre etterretningsorgan, kan i ytterste konsekvens brukes mot enkeltindivider. Og ser man bort fra det rent rettslige, er det et ytterligere maktmiddel til de som allerede har mest makt. Det er kun sivile lover og borgerrettigheter som står imellom «makten» og folket, og en skjevere maktfordeling er ingen tjent med.
Og tanker om at store kapitalistiske selskaper som Google og Facebook kommer til å sette en strek selv, er i beste fall idealistiske. Dette er er nemlig gull. Informasjon er makt, på lik linje med kunnskap og penger. Dersom brukerne og myndigheter ikke setter grenser, vil sannsynligvis ingen gjøre det.
