Hertugen av York, prins Albert Frederic Arthur George, er en stødig mann med et lite problem: han stammer. Han har prøvd de fleste metoder for å bli kvitt problemet, men uten resultater. Dette er helt til hans kone Elizabeth, oppdager en «L. Logue, språkvansker». Prinsen drar etter mye om og men til denne Logue, selv om han selv tror det er nytteløst.

Lionel Logue er kjent for sine kontroversielle læremetoder. Han vil blant annet omtale prinsen som Bertie, et kallenavn bare familien bruker, og han vil at prinsen skal omtale han selv som Lionel. På denne tiden var dette veldig unormalt.

Lionel og Bertie utvikler et spesielt og varmt vennskap gjennom filmen, noe som rører den som sitter og ser på. I Kongens Tale møter man den ene sterke karakteren etter den andre. Samtlige personer får deg til å føle noe for dem. Ta for eksempel den kommende Dronning Elizabeth, spilt av Helena Bonham-Carter. Hun virker som en forfengelig dame som helst ikke vil ha noe med underklassen å gjøre, men hennes kjærlighet til sin mann er dyp og ektefølt. Geoffrey Rush tolker sin rolle som Lionel Logue på en morsom måte, og Colin Firth skuffer aldri; han overbeviser som en stammende prins.

Det er lite action i Kongens tale, men det trengs ikke. Filmen har en stødig historie med gode skuespillerprestasjoner, fine omgivelser og god atmosfære. Her og der kan den dessuten få deg til å le. Likevel er ikke Kongens tale en film jeg vil anbefale for den unge garde. Dette er nok en film som passer bedre til voksne og eldre.

INFO OM FILMEN:
Originaltittel: The King’s Speech
Regissør: Tom Hooper
Produksjonsår: 2010
Lengde: 1t 59min
Sjanger: Drama/History
Skuespillere: Colin Firth, Helena Bonham-Carter, Geoffrey Rush, Derek Jacobi, Robert Portal, Richard Dixon.
Tagline: «When God couldn’t save The King, The Queen turned to someone who could»

Noe å legge til i denne saken? Del i kommentarfeltet nedenfor.