"Like"-knappen har gått sin seiersgang for Facebook. Først ble den introdusert for å vekte statusoppdateringer, nå er den blitt et universelt verktøy som lar brukerne "like" bl.a. Facebook-sider (pages). (Foto: Wikimedia Commons)

Eksperter har i lengre tid utnevnt et skille mellom Facebook og Google når det kommer til visjoner på internett. Mens Googles filosofi tradisjonelt har sentrert seg rundt søkemotoren, et internett hvor «alt starter med et søk», ligger Facebooks filosofi rundt fenomenet deling: Gjennom deling av de mest interessante sakene, får brukerne i teorien tilgang til det beste innholdet på nettet.

Denne tankegangen har Facebook intensivert de siste månedene. Det hele begynte med muligheten til å dele lenker, samt abonnere på oppdateringer fra nettsteder og personligheter, men har utviklet seg til et nettverk av delingsinstanser, hvor enkelte app-er blottlegger dine atferdsmønstre automatisk, gitt en forhåndsgodkjenning av tredjeparten.

Overgangen fra en tilværelse hvor en selv velger hva som legges ut, til en hverdag med automatikk i prosessen, synes, forståelig nok, skremmende for mange. Meg inkludert.

Integrerte app-er

Det siste på delingsfronten er fenomenet automatiske oppdateringer gjennom integrerte Facebook-applikasjoner, hvor et av de mest framtredende eksemplene er Spotify.

Spotify-integreringen tvinger brukeren, iallfall gjennom standardinnstillinger, til å dele sangene som spilles av med hele sitt Facebook-nettverk.

Dette er i seg selv problematisk for mange. Skal Spotify-brukerne aktivt måtte selektere sangene de lytter til, i frykt for hva venner og bekjente skulle mene? Og ikke bare det,  fenomenet er også på vei til å inkludere et hav av blogger og nettmedier.

Sømløs deling

Konseptet med automatisk deling har i ettertid naturlig nok også blitt oppdaget av nettmedier i en stadig tøffere hverdag. Kampen om leserne er steinhard, og å sikre seg lesernes lojalitet er viktigere enn noen gang.

Den britiske storavisa The Guardian er blant nettpublikasjonene som har tatt i bruk de nye mulighetene i sin Facebook-app. (Foto: Christofer Nygård)

Denne lojaliteten kan tilsynelatende sikres gjennom Facebook-integrering: Før brukeren får lese saken som er blitt delt av venner, er han nødt til å akseptere appens vilkår, som binder innholdsleverandøren til brukerens Facebook-konto. Videre vil da sakene deles på denne personens Facebook-profil når de blir lest, uten noen form for godkjenning fra brukerens side.

Kontroll over brukerne

At Facebook ønsker mer kontroll og informasjon om sine brukere, kanskje som et forretningsmessig fortrinn, kommer klart til syne gjennom de stadige endringene i delingsfilosofien. Da Facebook annonserte Open Graph-systemet i september i år, som et ledd i enda sterkere integrering mellom applikasjon, bruker og Facebook, ble det ikke lagt skjul på at dette var et ledd i å kartlegge brukernes atferd ytterligere.

Wikipedia-beskrivelsen av «Authentication»-systemet i Open Graph (prosessen hvor en applikasjon godkjennes for integrasjon mellom partene), klargjør videre hva som ligger bak:

«Facebook authentication enables developers’ applications to interact with the Graph API on behalf of Facebook users, and it provides a single-sign on mechanism across web, mobile, and desktop apps.»

Kort fortalt betyr dette at autentiseringsprosessen i Open Graph gjør det mulig for utvikleres applikasjoner å kommunisere på vegne av Facebook-brukerne. At man regelrett tillater en tredjepart å ta kontroll over hva som publiseres, også under den forutsetning at brukeren godkjenner dette, kan mildt sagt sies å være en praksis i personvernets gråsone.

Krever økt varsomhet

At deler av denne praksisen er kritikkverdig sett fra et personvernshold, er det liten tvil om. Det er naturligvis ikke slik at delingsfilosofien til Facebook er utelukkende negativ. Det kan bety en enklere hverdag for erfarne og varsomme brukere, som til enhver tid er klare over hvilke applikasjoner som er autoriserte og godkjent for automatisk publisering av statusoppdateringer.

Og det er nettopp varsomhet som er det sentrale her. Brukeren selv må, heldigvis, godkjenne applikasjonene selv, noe som gir rom for egen årvåkenhet og kontroll over innholdet som deles.

At Facebook allerede vet mer enn man tror om brukernes atferdsmønstre, er bevist gang på gang. At venneforslag av mennesker du vet hvem er, men du ikke har felles venner med, dukker opp i høyre sidekolonne, har for meg vært grunnlag for hodebry.

Velger man ikke å trå varsomt i dette terrenget kan man ende opp i en hverdag hvor enkeltaktører som Facebook vet skremmende mye om ens nettatferd.

Via: CNET News, ReadWriteWeb

Noe å legge til i denne saken? Del i kommentarfeltet nedenfor.