For nesten det eneste som gjør singleplayeren morsom er Starhawks måte å kjempe krigen på. Å videreføre det til multiplayer viste seg å bli en knallsuksess.
Du er Emmett, og en gang i fremtiden har alt av planeter blitt store sanddyner. Den eneste fortjenesten som ligger her nå, ligger i såkalte Rifter, hvor vi mennesker nå har startet å borre opp energi. Men dette er ikke ufarlig. Energien har nemlig ført til mutasjon, og mutantene vil i et samlet selskap prøve å ta i fra menneskene fortjenesten.
Her kommer du inn.
Du har viet livet ditt til å beskytte disse borrefeltene. Ikke bare fordi du føler at du må, men det ligger store penger i oppdragene du får. Sammen med din partner, Cutter, forkjemper du «Outlaws» der det måtte trenges. Cutter er for øvrig kun over walkie-talkie, og sporer opp fiendens posisjon og angrepsstrategi som han viderefører til deg. Det er også han som sender det som gjør dette spillet så morsomt.
Ved å drepe motstandere, eller ved å finne blåglødende tønner, får du nemlig litt av den rift-energien som pumpes opp. Med dem kan du få Cutter til å sende ned strategiske bygninger, artilleri, snipertårn, flygende scootere og flere folk på ditt lag. Her åpner Starhawk for mye action-moro, blandet med god gammel strategi.
Ellers er ting ved det vanlige. Tredjepersons skytespill med forskjellige våpen og bomber som slakter alt av motstand. Uansett størrelse. Du får også oppleve kamper i verdensrommet med ditt eget romskip. Dette var veldig morsomt den første gangen, men ble alt for gjentagende utover i spillet.
Musikken er noe som burde blitt prioritert mer. Det er ikke noe som skiller seg spesielt ut, men du får til tider en svært rolig westernfølelse under de tøffeste kampene. Ikke kult. Kuttscenene er helt ok. Lyseblåe detaljer går alltid igjen i det som kan minne om anime-scener, og stemmer og stemmeskuespill er absolutt ikke Starhawks sterkeste side.
Generelt en kjedlig og ikke alt for gjennomført singleplayer, hvor ting er alt for gjentagende, vanskelig å finne historien, og hopping fra sted til sted uten å vite hvordan du kom dit og hvorfor du er der. Det som gir liv i singleplayeren er nettopp det å bygge strategiske hjelpemidler og til tider veldig kule visuelle effekter.
Når det er sagt. Multiplayeren er det som gjør at spillet ikke blir stående på hylla for å støve ned, og det er det nettopp den strategiske bruken av byggverk som redder Starhawk. Se for deg et vanlig skytespill. Legg det i en apokalyptisk og utenomjordisk verden, og bygg det som måtte tenkes av ting for å slå motstanderen din. Her er de klassiske capture the flag, soneforsvar, death match og team death match representert.
På flerspillerdelen kan du velge mellom rene flykart, eller kart som funker både for bakkemannskap og for å bygge egne fly. Spillet har også levelsystem, der du åpner alt i fra nytt utseende på din soldat, til lakkering på fartøy og konstruksjoner.
En kjedelig og gjentagende singleplayer får en treer for lite kreative kuttscener og det er vanskelig å komme inn i historien. Det som trekker opp er den halvveis nyskapende strategidelen, og til tider utrolige kule effekter.
Multiplayeren gjør spillet mange ganger bedre, og etter å ha spilt i gjennom singleplayeren er du helt klar for å møte onlineverdenen til episke stjernekriger. Onlinedelen gir meg såpass mye at den får en femmer.
