Vi befinner oss i sørstatene, et par år før den amerikanske borgerkrigens tid. Den tyske dusørjegeren Dr. Schultz er på jakt etter en slave kalt Django, hvis hjelp han trenger for å identifiserer de fryktlige Brittle-brødrene. Blodet flyter fra første stund, men Dr. Schultz får til slutt kjøpt fri Django og plassert han på en hest. Dr. Schultz trives ikke med tanken på å ”eie” et annet mennesket, og de inngår derfor et partnerskap hvor de i løpet av vinteren dreper hvite kriminelle og håver inn penger.
Klare for hevn, med forbedrede skyteevner og stappfulle lommebøker, setter Django og Dr. Schultz kursen mot Candyland-plantasjen. Candyland-plantasjen eies av den grusomme og beryktede Calvie Candie, og skal være stedet hvor Django sin kone, Broomhilda, befinner seg. Å frigjøre henne skal vise seg å bli alt annet enn lett, og det er et farlig spill de gir seg ut på, og mye må ofres hvis de skal klare å slå selveste Mr. Candie.
I dette stjernespekkede western-dramaet fra Quentin Tarantino er det både action, humor, drama og en hel del referanser til gamle westernfilmer. Filmen er spennende og interessant fra start til slutt, og når høydepunktet inntreffer, skriker det Tarantino på lang vei. I kjent Tarantino-stil er det mye blod og ekstreme voldsskildringer. Likevel føles rasismen og behandlingen av slaver, langt mer skremmende enn selve volden. Tarantino er kjent for å være god på overdrivelser, men her skjønner en at mange av disse grusomme omstendighetene faktisk har rot i amerikansk historie. Fra dagens perspektiv er det nesten umulig å forstå hvordan slavelivet var, men Tarantino gjør likevel alt han kan for at vi skal føle på hver eneste brutale bit av det.
Vi lever oss virkelig inn, mye takket være de gode skuespillerprestasjonene som preger hele filmen. En mann som Quentin Tarantino kan få kjente skuespillere til å spille de minste roller og når selv småroller kan besettes fra øverste hylle blir det et høyt nivå. Amber Tamblyn og Jonah Hill har såpass kort tid på skjermen at en nesten kan blunke og gå glipp av dem (i hvertfall Tamblyn), likevel er de med på å øke filmens helhetlige kvalitet. Blant skuespillerprestasjonene er det mest naturlig å trekke frem Jamie Foxx, som gjør en dyktig jobb i fremstillingen av tittelkarakteren.
Foxx er intens, troverdig og gir alt. Django er helten vi alle heier på, og selv på sitt mest brutale, klarer Foxx å bringe inn den sympatiske siden av karakteren. Samuel L. Jackson og Leonardo DiCaprio er også verdt å nevne. Førstnevnte er nesten ugjenkjennelig som den ufyselige Stephen, som for øvrig er en av de ekleste filmkarakterene jeg har sett på lenge. DiCaprio, som også ble Golden Globe-nominert for denne filmen, imponerer med sørstatsdialekt og balanserer stødig mellom overklassens høflighet og den rene ondskapen.
Musikken er også noe jeg vil fremheve. Tarantino er kjent for gode soundtracks, og også i Django Unchained er dette en av de store styrkene. Det er både countrylåter, klassisk musikk og moderne rap. Et av høydepunktene er en blanding av moderne hip-hop og country, som buldrer ut mens Django rir av gårde. Mange av musikkvalgene overraker, men likevel fungerer det så til de grader, og vi blir satt i akkurat riktig stemning.
Filmen er lang og mange vil nok føle at nesten 3 timer i en kinosal kan bli litt mye, men personlig likte jeg hvert minutt. For min del er Django Unchained noe av det beste vi har sett av Tarantino på flere år, og jeg ville nok ha rangert denne hakket over Inglourious Basterds. Om den kan måle seg med de eldre Tarantino-klassikerne er derimot en helt annen diskusjon. Likevel er den definitivt verdt å se, og jeg tviler på at Tarantino fans kommer til å gå skuffet hjem.
Terningkast:
Originaltittel: Django Unchained
Regi: Quentin Tarantino
Skuespillere: Jamie Foxx, Kerry Washington, Leonardo DiCaprio, Samuel L. Jackson, Christoph Waltz, Jonah Hill, Amber Tamblyn, Walton Goggins, Zoe Bell
