Hannah Arendt er muligens en av vestens mest kjente, kvinnelige filosofer. Hun er berømt for blant annet boken «The Origins of Totalitarianism», der hun tar for seg nazismens og kommunismens felles trekk eller «opprinnelse». Filmen «Hannah Arendt» er historien om hennes liv som kritisk skribent, og hva som på mange måter gikk galt.
Vi befinner oss i de tidlige 60-årene. Hannah er bosatt i New York med sin ektemann, og underviser på The New School. Hun får i oppdrag av The New Yorker å dra ned til Jerusalem som referent i rettssaken mot nazi-krigsforbryteren Adolf Eichmann. Med tanke på hennes jødiske røtter, og forhold til krigen, forventet folket en litt annen rapport enn de skulle få høre ved hennes hjemkomst. For tilbake i New York skriver hun en radikal og nærmere sagt banebrytende artikkel om Eichmann og hans adferd i rettssaken, og får dermed en flodbølge av hatske tilbakemeldinger skylt over seg.
«Eichmann eier ikke evnen til å tenke selv. Han adlød bare ordrene fra sine ledere», skriver hun. Han fraskrev seg ansvaret for sine handlinger i rettssaken og derfor diskuterer hun mye om hans ondskap faktisk er radikal eller bare banal. Deretter reiser hun spørsmål om hvorvidt menneskets følelse av å være «til nytte» er farlig eller ikke. Spørsmål innenfor ideologiske rammer er langt mer omfattende spørsmål om generell moralitets tilhørighet. Med andre ord blir Hannah beskyldt for å sympatisere med Eichmann og forsvare hans handlinger, noe hun får svi for frem til hennes død i 1975.
Filmens oppbygning er nokså klassisk. Spenningen er i kontinuerlig vekst og med det fabelaktige manuset, resulterer dette i å bli en svært mektig og imponerende film. Filmskaperne har virkelig klart å formidle Arendts historie på en vakker, men samtidig skjebnesvanger måte. Hovedrollen, spilt av Barbara Sukowa, er kompleks, gripende og troverdig. Balansen mellom hennes sosiale vesen og hennes ensomme, tenkende skikkelse er ikke til å misforstå. Publikum blir dratt inn i hennes dramatiske situasjon, og det er veldig tydelig at sympatien vår ligger ved hovedrollen hele veien.
Hannah var hardhudet, men viktigere: modig. Kanskje til og med for modig for sitt eget beste. Det er nesten rart å tenke på at det tok så lang før noen skulle lage en film om denne kvinnens liv og virke, ettersom hennes historie er så uhyre revolusjonerende. Fargekvaliteten og scenografien er dessuten så estetisk så det holder, selv de utallige sigarettene gjør noe med den visuelle stemningen. Om det hele er 100 % historisk korrekt vil jeg ikke si noe på, men om det fungerer, er 100 % sikkert.
Applaus til regissøren, Margarethe Von Trotta, for en flott leveranse.
Premiere fredag 20. september.
