En tenker kanskje at en svensk historie under 2. verdenskrig tilføyer noe nytt og spennende til den lange listen over krigsfilmer, men det gjør den egentlig ikke. Kort sagt handler denne filmen om sjefsredaktøren Torgny Segerstedt, hans syn på Adolf Hitler og hans heftige kjærlighetsliv.
Han arbeidet for «Göteborgs handels & Sjøfartstidning» i perioden 1917-1945. Mest kjent er han for hans kritikk av Hitler og nazismen, som nettopp kom til uttrykk i avisen. På grunn av det ble han og tidsskriften sett på en trussel for Sveriges ståsted både politisk og sosialt i oppstartfasen til 2.verdenskrig.
Filmen er ment å være et drama, men er ikke særlig dramatisk.
Torgny får som nevnt høre at han er en potensiell trussel for det nøytrale Sverige, både før og under krigsårene, men mer utover det, får vi verken se eller høre. På den andre siden får vi mye større innsikt i hans kjærlighetsforhold. Det er mye frem og tilbake om han og damene hans. Så istedenfor å sitte igjen med nye perspektiver på krigen, ble jeg sittende igjen med tanker om hvor lett samfunnet aksepterte menns utroskap og elskerinner på den tiden. Nokså irriterende i grunn.
Man får heller ikke tilstrekkelig sympati for hovedrollen, noe som på flere måter er problematisk for handlingen. Det holder ikke at Torgny møter moralsk motstand fra sin sosiale omkrets. Heller ikke at han stadig ser for seg hans mor og hans tidligere kvinner hjemsøke ham.
Publikum får ikke mye til overs for den «liksom» tapre nazimotstanderen. Den manglende følelsen av at han har forandret noe ved seg selv, eller noe «større» for den saks skyld, er også med på å gjøre dette til en middelmådig film.
Jeg vil på en måte rose regissøren for å ikke dytte inn overveldende elementer i historien, slik mange krigs-filmer gjør. Uttrykket er stillistisk og eget, men likevel enkelt og naturlig. Et eksempel på et lite grep som øker filmens troverdighet, er at fargekvaliteten er svart/hvitt, som underbygger følelsen av å være i den gitte tiden.Filmklippinnslag av Hitler, andre nazister og militærmarsjer gjør også filmen mer solid.
Men det at Regissør Jan Troell velger å legge fokus på det helt hverdagslige er på en måte lunkent sammenlignet andre krigs-relaterte filmer. Det er få overdrivelser som forsterker tematikken og handlingen generelt (foruten Torgnys «gjenferdsfantasier»), noe som gjør den forskjellig fra en rekke andre filmer satt til 2. verdenskrig.
Spørsmålet er om det fungerer, for utover hans «alminnelige» fremstilling av historien, er ikke fortellingen om Professor Torgny Segerstedt spesielt enestående eller unik i historisk sammenheng. Det er kanskje nettopp derfor denne filmen blir litt flat og litt lang.
Jeg føler jeg sitter igjen med mer spørsmål enn svar. Hva var egentlig poenget? Hva oppnådde Torgny i livet? Og hvorfor var akkurat hans historie så unik at de valgte å filmatisere den?Jeg får bare undre videre.
