Rørende og sjarmerende om funksjonshemmede og sex. 

The Sessions er basert på det virkelige liv og arbeid til poeten Mark O’Brien. John Hawkes spiller O’Brien, en 38 år gammel mann med multihandikap som må tilbringe mesteparten av døgnet i en stor ”jernlunge” for å kunne puste.

En dag ringer telefonen og han blir spurt om å undersøke temaet ’funksjonshemmede og sex.’ Etter å ha satt seg litt inn i saken, finner O’Brien ut at han selv vil forsøke å ha sex, for første gang.Dette skal vise seg å være lettere sagt enn gjort, men etter gode råd fra den lokale presten, tar han til slutt kontakt med en sexsurrogat.

I filmer som The Sessions, hvor hovedvekten ligger på samspillet mellom mennesker, kreves det ofte mye mer av både manus og skuespillere enn i mer action-orienterte sjangre. I dramafilmer som denne kan en ikke skjule ting ved hjelp av eksplosjoner og fancy effekter, man må virkelig overbevise, noe regissør Ben Lewin klarer.

Det er mange fallgroper og The Sessions kunne fort falt i noen av disse og blitt svært kjedelig, men Lewin unngår heldigvis dette. Vi blir genuint interessert i de mellommenneskelige forholdene og hva som skjer, og vi føler oss både frustrert, rørt og lattermilde. På mange måter kan en si at filmen hadde samme effekt på meg som O’Brien hadde på kvinnene han møtte; jeg ble overrasket over hvor sjarmert jeg ble, og hvordan jeg på mystisk vis forelsket meg i filmen.

Skuespillerprestasjonene er det som virkelig bærer The Sessions. Helen Hunt er fantastisk som sexsurrogaten og husmoren Cheryl, og dette er en av de beste rollene jeg har sett henne i. Personlig har jeg aldri vært noe stor Hunt-fan, så jeg var litt overrasket over å se Oscar-nominasjonen hennes, men nå forstår jeg hvorfor. Karakterforandringen og utviklingen til Cheryl er solid gjennomført, og Hunt skinner spesielt godt i scenene hvor hun sliter med motstridende og forvirrede følelser.

John Hawkes sitt portrett er også svært imponerende og det er trist at han ble forbigått i Oscar-nominasjonene. O’Brien er en mann som kun kan bevege ansiktet og det er da bra at Hawkes klarer å bringe frem stor variasjon og sterke følelser med hvert eneste ansiktsuttrykk. Sammen er Hawkes og Hunt et solid team som løfter filmen flere hakk.

I tillegg til å være en god film er det viktig å påpeke at The Sessions er viktig film. Det finnes få grupper som er mer underrepresentert i film enn funksjonshemmede, og det er spesielt sjeldent at vi ser hovedkarakterer med like store handikap som O’Brien. Funksjonshemmede og sex er noe de fleste vet lite om og har mange spørsmål rundt, og som hovedkarakteren selv sier; sex selger. I tillegg til å ta for seg et viktig tema, tar filmen dermed også for seg noe de fleste er nysgjerrige på og syns er interessant.

Likevel skal det sies at filmen også har sine svakheter. Historiemessig virker slutten litt stresset, og jeg skulle ønske vi fikk se mer av visse deler av O’Brien sitt liv. Å få litt mer innsyn i noen av detaljene hadde vært å foretrekke her. I tillegg er det noe som skurrer over scenene med presten; Fader Brendan. Disse føles unaturlige, og karakteren virker mer som en eventyrfigur enn en faktisk karakter.

Jo da, noen av scenene er morsomme, men det er heller på grunn av replikkene enn selve karakteren. For min del passet ikke Fader Brendan helt inn og det vi så av han var litt for ensidig, småkleint og rart. På tross av disse tingene er The Sessions en svært god film med en overraskende livsoptimistisk stemning.

Plottet kan kanskje høres trist og tungt ut, og det er selvfølgelig triste og tunge scener, men likevel er det det optimistiske og sjarmerende som dominerer. Jeg gikk i hvertfall ut av kinosalen med et smil om munnen.

Originaltittel: The Sessions
Regi: Ben Lewin
Skuespillere: John Hawkes, Helen Hunt, William H. Macy, Moon Bloodgood
Genre: Drama
Nasjonalitet: USA
Produksjonsår: 2012
Filmdistributør: Twentieth Century FoxNorway
Sensur: Tillatt for alle
Egnethet: Voksen
Lengde: 1 t. 35 min.

Noe å legge til i denne saken? Del i kommentarfeltet nedenfor.