Filmen er sentrert rundt den sjenerte tenåringen Carrie White. På skolen blir hun sett på som rar, og hjemme vokser hun opp med en skummel, overreligiøs mor.
Samtidig som mobbingen på skolen eskalerer begynner hun å få kontroll over sine telekinesiske evner. Trakasseringen på skolen er brutal, men ting ser ut til å lysne når Carrie blir invitert med på skoleballet. Men er det bare nok et triks?
Først av alt skal jeg innrømme at jeg i utgangspunktet var ganske skeptisk til Chloe Grace Moretz som Carrie. Moretz er virkelig ikke den første jeg tenker på noen sier «mistilpasset mobbeoffer». Likevel skal det sies at hun imponerer i denne nyinnspillingen av filmklassikeren Carrie.
Med livredde øyne, krummet rygg og konstante skjelvinger er det vanskelig å ikke synes synd på henne. Alle disse trekkene minner om en ekstrem versjon av noe man så på ungdomsskolen; jenta i hjørnet som aldri åpnet munnen eller så noen i øynene. Legg til en solid dose mobbing, så har du Carrie.
I bunn og grunn er det nettopp mobbing filmen handler om. Jo da, skrekkelementet er også der, men de virkelig skumle scenene er de som er mest realistiske. Sånn sett er Carrie også en viktig film, og forhåpentligvis vil den skremme mobbere over hele verden.
Filmen er rett og slett drømmescenarioet til alle som noen gang har blitt mobbet. Carrie er en ren hevn-film, og sånn sett vil den nok ha et stort publikum.
Med på å trekke filmen opp er Julianne Moore sin tolkning av Carrie sin fanatiske og religiøse mor. Det er til tider så ekstremt at det nesten tipper over i det surrealistiske, men likevel kjøper vi det og tror på karakteren.
Det mest imponerende er hvordan hun klarer å gi denne ondskapsfulle karakteren en menneskelighet. Vi hater henne og alt hun gjør mot Carrie, men Moore bringer også frem noe sårbart og fortapt. Karakteren hennes får oss til å fundere over om Carrie har det verst hos mobberne på skolen eller hjemme med moren.
Her skal det trekkes frem at Carrie er mer drama enn skrekkfilm, og det er en av filmens styrker.
Det er en salig sjangerblanding, men det fungerer. Man ler, gråter og blir skremt. Jo da, noen ganger blir scenene litt «tacky», men dette er tilgivelig når helheten fungerer såpass godt.
I forhold til originalen har Kimberly Peirce virkelig gjort en god jobb, og jeg er spesielt fornøyd med hvordan hun har plassert handlingen i 2013 og satt lys på digital mobbing. Med dette viser Peirce igjen at hun er dronningen av outsider-filmer og at hun kan levere filmer av god kvalitet.
Alt i alt er Carrieen overraskende god film. Selv om de fleste kjenner handlingen fra den originale filmen, gjør det ingenting, da reisen dit er spennende nok. Faktisk vil jeg si at den blir mer spennende fordi vi vet. Vi vet hva som skal skje. Vi vet hvordan det vil ende.
